Oppgjøret som forsvant

Rettsoppgjøret etter krigen må studeres, både rettslig, politisk og sosialt - og i siste instans moralsk.

Rettsoppgjøret etter krigen stilte over 46000 nordmenn for retten, mens hele 92000 ble etterforsket for den kanskje mest alvorlige anklagen en samfunnsborger kan utsettes for: landsforræderi. Det samme oppgjøret brakte dødsstraffen tilbake, og var alt i alt en enorm moralsk og samfunnsmessig belastning. Alt dette uten at ettertidens historikere og jurister har fattet synderlig interesse. Hvordan har dette vært mulig?

Selv om det ikke har manglet debatt om oppgjøret de siste 55 årene, har de færreste funnet det bryet verdt å underlegge oppgjøret noen nærmere analyse. Det eneste verket som tar for seg rettsoppgjøret i noe omfang, er Johs. Andenæs' bok, «Det vanskelige oppgjøret», fra 1979. Ellers foreligger bare enkelte artikler og spesialstudier.

Dette gapet mellom oppgjørets samfunnsmessige betydning og forskernes interesse, mellom virkelighet og vitenskap, er mildt sagt påfallende. Én forklaring kan selvsagt være at oppgjøret ble gjennomført med så stor grad av konsensus og etter så tilforlatelige retningslinjer, at få har funnet grunn til å legge det under lupen. Allerede i 1962 ble slike signaler gitt med utgivelsen av den omfattende rapporten fra det offentlige utvalget som var satt til å undersøke gjennomføringen av rettsoppgjøret, «Om landssvikoppgjøret». Sammen med Andenæs har denne rapporten mer enn noe annet signalisert et «alt er vel», og den rungende tausheten for øvrig tyder på at de fleste har slått seg til ro med dette.

Unntaket er de landssvikdømte selv. Fra tidligere NS-kretser er det blitt ført en vedvarende kamp for å fri seg fra det vanærende stemplet man ble påført i årene oppgjøret pågikk fra 1945 til 1951.

Men det er ingen grunn til å overlate problematiseringen av oppgjøret til deltakerne selv. For det første ligger ennå så mange sider ved oppgjøret i mørke, at denne kunnskapsmangelen alene gjør det meningsløst å erklære oppgjøret for (historisk sett) avsluttet. Mens vi vet mye om begrunnelsene for oppgjøret, vet vi fortsatt lite om hvordan det norske rettsapparatet mestret denne enorme utfordringen i praksis. Klarte man å gjennomføre oppgjøret etter intensjonene, det vil si både strengt, omfattende og rettferdig? Vi vet at straffen for noenlunde samme type gjerninger varierte sterkt avhengig av når man ble dømt, og kanskje også hvor man ble dømt. Det første innebar i klartekst at man ble dømt mildere, til dels betraktelig mildere, etter hvert som tiden gikk. På samme måte kunne to mennesker få svært ulik straff for samme forbrytelse, selv om de ble dømt samtidig.

Urettferdig? Ikke nødvendigvis. I norsk strafferett er det engang slik at det ikke er forbrytelsen som dømmes, men forbryteren. Formildende og skjerpende omstendigheter spiller avgjørende inn på straffeutmålingen. Tilsvarende er det ikke uvanlig å dømme mildere jo lenger tid som har gått siden forbrytelsen fant sted.

Spørsmålet er selvsagt om straffevariasjonene i rettsoppgjøret holder mål i praksis; var variasjonen rettferdig, det vil si basert på et rimelig og forutsigbart skjønn, eller var den snarere tilfeldig og dermed urettferdig? Dette vet vi ikke nok om i dag. Sikkert er det imidlertid at en studie av rettsoppgjøret vil kunne avsløre hvordan rettferdighetsmekanismene i det norske rettssystemet fungerte i møte med dens største utfordring noensinne.

Rettferdighetsproblematikken har også flere sider. Ikke alle unasjonale handlinger ble straffeforfulgt etter krigen. Hvilke rettferdighetsvurderinger lå til grunn for at NS-medlemskap ble kriminalisert, mens tyskerarbeiderne gikk fri? Og hvorfor ble frontkjemperne dømt bare for fiendtlige handlinger overfor nordmenn og ikke for eventuelle overgrep mot befolkningen i Sovjet? På samme måte kan vi spørre hvilke vurderinger som lå til grunn for straffeutmålingen ved ulike gjerningstyper. Hvis da gjerningstype var avgjørende. Mye tyder på at faktorer som alder og betrodd stilling i mange saker ga større utslag for straffen enn hva vedkommende hadde gjort. I skjerpende retning virket også beviselige overgrep mot landsmenn. Hvordan slo straffen ut for overgrep på en motstandsmann i forhold til mishandling av serbiske og russiske krigsfanger?

Dernest representerer rettsoppgjøret et bredere og dypere problemfelt enn vi kanskje først tenker oss. I bunn og grunn markerer oppgjøret en overgangsprosess mellom krig og fred, mellom diktatur og demokrati. På den ene siden var oppgjøret resultat av en maktkamp som pågikk under hele krigen, og delvis under oppgjøret selv. Denne kampen sto om «den nasjonale legitimitet», og ble ført mellom ulike grupper nordmenn, med NS og Nygaardsvolds regjering som ytterpunkter og Administrasjonsrådskretsen, det gjenværende Stortinget, fagbevegelsen, Hjemmefronten og andre grupper imellom. Det er viktig å huske på at det bildet vi har av oppgjøret i vår nasjonale kollektive erindring, i virkeligheten er utfallet av en maktkamp og en debatt, der ulike alternativ, motiv og beveggrunner gjorde seg gjeldende.

Samtidig peker oppgjøret like mye framover som bakover, ved å inngå som et ledd i det norske samfunnets bestrebelser på konsolidering og integrasjon i møte med en ny æra. Slik sett må oppgjøret betraktes som en overgangsprosess og som etablering av ny orden. I hvilken grad ble oppgjøret utformet med tanke på det som skulle komme? Og hvem utformet? Hvor mye spilte opinionspresset inn i forhold til et mulig samspill mellom elitegrupper, deriblant de politiske partiene? Hadde det harde oppgjøret med NS-medlemmene også en politisk funksjon, ved at kravet om et strengt oppgjør ble rettet mot en stor, men avgrenset gruppe, med en samlende effekt på storsamfunnet som resultat?

Uansett var det neppe noen som tok full høyde for konsekvensene av den massive kriminaliseringen av NS-medlemmene. Arkitektene bak rettsoppgjøret tenkte selv at en hard og omfattende reaksjon mot NS-medlemmene ville gjøre det lettere for dem å komme tilbake til samfunnet etter at gjelden var betalt. Men for den sosiale dommen finnes det i virkeligheten ikke noe amnesti, og brennmerkingen av landssvikerne vil antagelig virke helt til den siste av dem er borte.

Oppgjøret må altså studeres både rettslig, politisk og sosialt, og i siste instans moralsk. Utfordringen ligger der, og tiden er inne for å forsøke å møte den. Et slikt forsøk finner for tiden sted innenfor forskningsprosjektet «Å overkomme fortiden. Rettsoppgjøret etter 1945». Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet og ledes av Hans Fredrik Dahl, Jon Elster, Stein Ugelvik Larsen og Øystein Sørensen, med undertegnede tilknyttet som forsker. I løpet av en femårsperiode vil denne forskningsgruppen, supplert av andre forskere og flere hovedfagsstudenter, belyse oppgjøret fra et vidt spekter av innfallsvinkler, fra lovgivningsarbeidet og debatten forut for oppgjøret, til selve gjennomføringen og det varige merket oppgjøret har satt på det norske samfunnet, på de dømte og oss andre.

Blant oppstartede prosjekter er en studie av frontkjemperne, med spesielt blikk på de store variasjonene i straffeutmålingen for denne gruppen. Dernest vil den oppsiktsvekkende store gruppen henleggelser under oppgjøret studeres, det samme gjelder argumentene til de landssvikdømte selv. Også gjeninnføringen av dødsstraffen, den politiske debatten om rettsoppgjøret og de tyske krigsforbryternes saker skal utdypes. Til slutt vil jødenes erstatningsoppgjør studeres med sideblikk til det tilsvarende oppgjøret i Frankrike. Alt i alt er håpet å bringe til overflaten denne viktige biten nær fortidshistorie, og utfylle vår kunnskap om en av de sentrale prosessene som redet grunnen for det norske etterkrigssamfunnet.