Oppgjørets sekund

Lavmælt roman med spennende komposisjon, men litt slapp intrige

Bjørlykke debuterte i 1966, og har siden gitt ut en rekke bøker, blant annet dikt, fortellinger og andaktslitteratur.

I hans siste roman, «Dropar», er hovedpersonen, Andreas Myklebust, en lege og forsker som er i ferd med å tre inn i pensjonisttilværelsen. Han plages av en murrende fysisk smerte, en smerte som han aner har med mentale sperringer å gjøre.

Han sliter med fortrengte minner fra fortida. Farens selvmord, søsterens død og hans eget kjølige ekteskap er noen av problemene som plager ham, sterkere og sterkere.

Til slutt ser han ingen annen utvei enn å konfrontere minnene. Han velger å skrive seg gjennom dem, og den skriftlige erkjennelsesprosessen gir innsikt. Men er det for seint? Tida kan være i ferd med å renne ut.

Den sterkeste siden ved «Dropar» er komposisjonen. Romanen er delt inn i åtte kapitler, der titlene indikerer tidsavsnitt i løpet av en vår.

Første kapittel heter Våren. Neste heter Mai, og raskere og raskere, gjennom kortere kapitler, nærmer vi oss klimaks, som fins i bokas siste og korteste kapittel: Sekund. Det er framdrift i en slik inndeling, selv om det med fordel kunne vært litt hurtigere tempo i første halvdel av boka. Her er Andreas' indre monolog vel traust.

Språklig kan en merke at Bjørlykke er poet. Setningene er knappe, dvelende, repetitive, og tempoet er rolig.

«Dropar» er en stillferdig og noe saktmodig roman, som ikke troner, men som likevel har et og annet å fortelle om kampen mellom livgivende og oppløsende krefter i menneskesinnet.

Selvoppgjør og handling er nødvendig, før det er for seint.