KVINNEKAMP: Å bekjempe seksuell trakassering og uønsket oppmerksomhet var en del av den store kvinnekampen, skriver Gro Balas i denne kronikken. Bildet er tatt da hun var styreleder for Munch-museet. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
KVINNEKAMP: Å bekjempe seksuell trakassering og uønsket oppmerksomhet var en del av den store kvinnekampen, skriver Gro Balas i denne kronikken. Bildet er tatt da hun var styreleder for Munch-museet. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Debatt: #Metoo

Oppgjørets time er kommet, også til arbeiderbevegelsen

Vi hadde den naive tro at med kvotering og økonomisk selvstendighet skulle mye av dette rette seg av seg selv. Så feil kan man ta.

Meninger

Historisk sett har menn vært i besittelse av mer makt enn kvinner. En viktig årsak til dette er kvinner og menns forskjellige roller i forplantningen. Den er som kjent mer krevende for kvinner enn for menn. Derfor er menns makt også sterkt knyttet til seksualitet, der kjønnene også har spilt hver sine roller i prosessen. Seksuell frigjøring av kvinnene var en viktig faktor i kvinnekampen på 70-tallet. Til tross for større åpenhet, arbeiderbevegelsens verdigrunnlag og kamp for rettferdighet, har maktmisbruk, seksuell sjikane, trusler, aggressiv tilnærming og lokkemidler vært fortiet og i beste fall underkommunisert i årtier.

Å bekjempe seksuell trakassering og uønsket oppmerksomhet var en del av den store kvinnekampen. Spørsmålet ble ofte satt på vent, mens vi kjempet for de sakene som på et mer praktisk nivå skulle legge forholdene til rette for kvinners fulle deltakelse i arbeidsliv- og samfunn. Vi hadde den naive tro at med kvotering og økonomisk selvstendighet skulle mye av dette rette seg av seg selv. Så feil kan man ta.

I kampens hete ble både ydmykelser av seksuell karakter, krenkende eller ekkelt rosende utsagn om kropp og utseende brukt som maktmiddel. Det har alltid vært nok av menn i posisjoner, selv middelmådige, som var gløgge nok til å forstå at de ville kunne miste sine posisjoner, sin makt og kanskje sin ære hvis det kom kvinner og overtok. Antakelig var det derfor opposisjonelle og sterke kvinner fikk sin del av den uønskede oppmerksomheten. Det kunne være klossete tilnærmingsforsøk, grisete kommentarer i møter, oppringninger og dørbanking til alle døgnets tider. Det var å friste med en spennende og framgangsrik karriere og true med å ødelegge alt, hvis du sladret om noe som var tilstøtt en kollega. For ikke å snakke om hvis du noen gang skulle finne på å ytre deg offentlig om denne kulturen. Den som ødela ryktet til vår flotte bevegelse, skulle nok få kjenne det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1981 kom boka «Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO?». Flere av oss som skrev den, jobbet i og var på alle måter tilknyttet arbeiderbevegelsen. Der ble det forbudte temaet seksuell trakassering omtalt: «Et problem som har vært lite iakttatt i Norge er seksuell sjikane av kvinner i arbeidslivet. Problemet omfatter alt fra nedverdigende og slibrig omtale, klapp og klyping til direkte seksuelle overgrep. Dette er et tabuområde, noe en ikke snakker om, heller ikke kvinnene selv. Dersom en kvinne tar opp kampen mot uverdig behandling, kommer hun ofte til kort i bevisførselen – på samme måte som i voldtektssaker. Vi kjenner imidlertid til kvinner som er blitt sagt opp fra arbeidet fordi hun ikke ville gå til sengs med sjefen, eller ikke ville være med på et hotellrom etter julebord på jobben. Oppsigelsene har selvsagt vært begrunnet i helt andre forhold, derfor kommer slike saker sjeldent fram».

Boka ble boikottet av LO. Fagforbundene fikk beskjed om ikke å skrive om den, langt mindre kjøpe den inn. Når man leser den i dag, inneholder den bare aksepterte selvfølgeligheter. Kvinnebevegelsens framgang, særlig i Norden, var skremmende for maktens menn. Også for mennene i arbeiderbevegelsen. Selv om de aller fleste var skikkelige, hardt arbeidende menn, selv om det fantes mange gode ledere, som beskyttet unge kvinner og som man kunne reise med snille onkler, fantes det menn som hadde sine svin på skogen. Som så på særlig unge kvinner i underordnede posisjoner som objekter man kunne underholde seg med i større eller mindre grad. Som så mange andre steder.

Det ble drukket for mye på kurs og konferanser i arbeiderbevegelsen, og de ubehagelige opplevelsene økte oftest i takt med promillen. Det gjaldt selvsagt ikke alle, men usynliggjøringen var almen. «Dette snakker vi ikke om. Vi kom deg jo til unnsetning. Dette fikser du. Du vet jo hvordan det er. Noen sklir alltid ut på fest. Det lønner seg å late som ingenting». Framstøt om å ta et oppgjør ble sett på som skadeverk mot arbeiderbevegelsen. Aggressive feminister truet dermed deres maktposisjoner, hvis denne type opptreden ikke lengre ble oppfattet som akseptabel.

Det gikk mange år og likestilling ble offisiell politikk. Rettighetskampen for barnehager, selvbestemt abort og permisjoner ble kronet med seire. Noen sluttet seg til prinsippet om kvotering, og alle til retten til arbeid. Bare likelønnsgapet gjensto, trodde vi.

At trakassering forekom som et problem på arbeidsplassene ble også akseptert. Det ble tatt opp i avtaleverket, partier og organisasjoner fikk sine regelverk for å hindre episoder. Varslingsrutiner ble etablert, uten at det har strømmet inn mengder av varsler. Jeg har til nå trodd at seksuell trakassering var på retur sammen med kvinnenes maktesløshet. Også i arbeiderbevegelsen. Jeg har trodd at unge rekrutter ble passet på, så de ikke ble utsatt for upassende tilnærminger fra eldre menn og menn med makt. Jeg har trodd at ledende tillitsvalgte ville gjøre alt for å avsløre tilfeller som kom til syne, ikke forsøke å legge et maktens lokk på dem.

#Metoo-kampanjen kom til verden og landet som et velkomment lynnedslag. Ingen hadde trodd omfanget skulle være så enormt. I en rekke bransjer avsløres det at kvinner i et nesten utenkelig antall, systematisk har blitt utsatt for seksuell trakassering, særlig der maktforholdet mellom kvinner og menn er uproporsjonalt. I fagbevegelsen har 736 kvinner underskrevet et opprop og det er lagt fram stygge eksempler på overgrep.

Men Arbeiderpartiet sliter, til tross for at omgangsformene generelt er gode. Maktkamper forekommer. Slik er det naturligvis i politikken, fordi politikk handler om å få og forvalte makt. Uttrykk som «giftig partikultur» har vært brukt. Det er i hvert fall grunn til å si at partikulturen har gjort det vanskelig, for ikke å si nærmest umulig, å ta opp slike ubehagelige ting. Tydeligvis føler mange også skyld og skam i forhold til å ha opplevd ubehagelige tilnærmelser eller trakassering fra partifeller. Hvem vil være den som ødelegger for arbeiderbevegelsen, som man jo har valgt å kjempe for? Hvem vil ødelegge framtidsutsiktene for en partifelle hvis kvalifikasjoner man beundrer?

Det påstås fra ledende kvinner og menn at rykter og varsler brukes i valg og nominasjonsprosesser som en del av maktkampen. Ja, det skulle bare mangle at slike opplysninger, dersom de har rot i virkeligheten, ikke skulle komme fram akkurat da. Vi vil da ikke være representert av kvinner eller menn som ikke respekterer spillereglene og våre grunnleggende verdier. Oppgjørets time er kommet til mange, også til arbeiderbevegelsen. Det gjør vondt, men sår kan leges. Uten vårt eget #metoo ville alt bare bli som før. Nå har vi i anstendighetens navn muligheten til å lufte ut og rydde opp.