Oppgjørets time

OLJE: Mens mongolene forsvant med kalifatets rikdommer, ønsker amerikanerne å ta kontroll over oljefeltene og andre naturressurser i Irak.

Spørsmål i tilknytning til utforskning og utnyttelse av Iraks oljeressurser er blant de viktigste punktene på programmet til landets nyvalgte regjering. Irak har verdens tredje største oljereserver, beregnet til 115 milliarder fat olje. Her ligger også verdens største uoppdagede og uutforskede oljefelt, og mange analytikere tror det kan dreie seg om ekstra oljereserver på mellom 100 og 200 milliarder fat. Men i desember 2005 eksporterte Irak bare 1,1 millioner fat olje per dag. Det var mindre enn i noen annen måned siden oljeeksporten ble gjenopptatt etter den amerikanske invasjonen i 2003 - og bare halvparten av det som ble registrert mens landet ble styrt av Saddam Hussein og var underlagt FN-sanksjoner. Så langt har president Bush tatt feil i sine spådommer om at inntekter fra den irakiske oljen skulle dekke utgiftene til krigen. Helt siden den USA-ledede invasjonen er produksjonen blitt hindret av geriljaangrep på rørledninger og raffinerier. Ifølge tjenestemenn kunne Irak ha solgt om lag 3 millioner fat hver dag om det ikke hadde vært for at oljeindustrien stadig utsettes for angrep. For de irakiske opprørerne er angrep på oljeinstallasjonene en del av strategien for å forsvare landets naturressurser og forhindre at de faller i hendene på koalisjonsstyrkenes forretningsforbindelser. De hellige krigerne ser på de amerikanske troppene og koalisjonsstyrkene som profesjonelle tyvers forlengede arm - og med tyver mener de vestlige multinasjonale energiselskaper.

DENNE TOLKNINGEN av den USA-ledede invasjonen blir sammenliknet med en annen historisk begivenhet: mongolenes erobring av Irak i det 13. århundre. Allerede våren 2003 tok jihadistbevegelsen i bruk sin tidløse, apokalyptiske retorikk og oppfordret til væpnet kamp mot koalisjonsstyrkene - de nye mongolene som invaderte Irak. Bilder av mongoler og tatarer som plyndret Iraks praktfulle hovedstad Bagdad i 1258, vekker vonde minner blant sunniaraberne. Kort tid etter Saddams fall dukket det opp en mengde litteratur om den nye mongolske invasjonen på nettet. Bashaer, i realiteten et jihadist-magasin, kunne fortelle leserne om hvordan mongolene invaderte Khwarizmriket (i dag Usbekistan og Turkmenistan) før de nådde Bagdad, på samme måte som koalisjonsstyrkene angrep Afghanistan før de invaderte Irak. Mongolene og tatarene inngikk en allianse for å gå til krig mot Bagdad. Det gjorde også amerikanerne og britene før de bombet Irak. Og fellestrekkene er mange: Den irakiske hovedstaden ble angrepet fra øst og vest, beleiringen varte i 21 dager, inntrengernes militære overlegenhet var enorm, og folk ble så redde at de ikke våget seg til moskeen for å be den første fredagen etter invasjonen. Mongolene og tatarene kom med en hær av leiesoldater som tok del i invasjonen og plyndret Bagdad, mens koalisjonsstyrkene var tilskuere til at deres irakiske støttespillere plyndret biblioteker og kulturelle institusjoner og drepte kvinner og barn. Mens mongolene forsvant med det meste av kalifatets rikdommer, ønsker amerikanerne å ta kontroll over oljefeltene og andre naturressurser i Irak.

IRONISK NOK har amerikanske skattebetalere til dags dato finansiert både ødeleggelsene og gjenoppbyggingen av Irak. Men den slags snillisme skal det bli en slutt på. Tidligere denne måneden innrømmet Bush at USA er i ferd med å bruke opp potten på 18,4 milliarder dollar (i overkant av 123 milliarder kroner) til gjenoppbyggingen av Irak, og utsiktene til nye milliardinnsprøytninger er heller små. I et språk som avspeiler den planlagte reduksjonen av militære styrker, har amerikanske tjenestemenn i Bagdad begynt å snakke om «tilbaketrekking», «overføring» og «nedtrapping» i forbindelse med amerikanske prosjekter. Nå vil de heller konsentrere seg om å bygge opp den irakiske regjeringen, slik at den blir i stand til å ordne opp i egne anliggender. En tjenestemann som trakk opp de store linjer for «tilbaketrekkingen», forklarte at amerikanerne i grunnen tar sikte på å bli ferdige med sin del av gjenoppbyggingen i år. «Det var aldri meningen at utenforstående skulle yte assistanse i det uendelige,» sa han. «Meningen var vel snarere at de skulle skape grobunn for den irakiske økonomien, som kan bygges opp ved hjelp av gjenreiste institusjoner og samfunnsviktige tjenester.»

MEN DU FÅR IKKE noen amerikansk tjenestemann til å si at «oppgjørets time» er kommet for irakerne - at det er på tide med en form for tilbakebetaling. I to år har vestlige og amerikanske multinasjonale oljeselskaper sittet på gjerdet og tålmodig ventet på at den «demokratiske prosessen» skulle ta fart og gi resultater. Valget på ny nasjonalforsamling ga dem grønt lys til å innlede forhandlinger om oljekontrakter.Utviklingsmodellen som blir promotert i Irak og støttes av sentrale personer i det irakiske oljedepartementet, bygger på såkalte produksjonsdelingsavtaler, PSA. Oljeekspertene er enige om at det først og fremst er politiske grunner til å innføre et slikt system: Rent teknisk vil staten stå som rettmessig eier av oljereservene, mens de utenlandske oljeselskapene i praksis vil oppnå de samme resultater gjennom en produksjonstildelingsavtale som ved å inngå en vanlig konsesjonsavtale.PSA dukket første gang opp i Indonesia på slutten av 1960-tallet. Ordningen går i korte trekk ut på at oljen som utvinnes skifter eier og går fra de utenlandske selskapene til staten, mens pengestrømmen går den motsatte veien, fra stat til selskap. Innenfor et konsesjonssystem får utenlandske selskaper oljerettigheter mot at de betaler vertslandet erstatning for naturressursene (gjennom skatter og avgifter). Innenfor et system basert på produksjonsdelingsavtaler beholdes oljen på statens hender, mens de utenlandske selskapene får kompensasjon for investeringer i oljeindustriens infrastruktur og for den risikoen de har tatt ved å ta del i landets oljeproduksjon. Det er imidlertid oljeselskapene som beholder retten til å ta alle viktige beslutninger i forbindelse med utforskning og utnyttelse av oljereservene. Det er også de som fastsetter priser og velger salgsnivå.

IFØLGE TALL fra Det internasjonale energibyrået blir PSA bare brukt i forbindelse med 12 prosent av verdens oljereserver: I land der oljefeltene er små (ofte offshore), produksjonskostnadene er høye og oljeleting er forbundet med stor usikkerhet.Ikke noe av dette kan sies om Irak, og ingen av Midtøstens ledende oljeprodusenter benytter seg av produksjonsdelingsavtaler. Enkelte regjeringer angrer til og med på at de har skrevet under på den type kontrakter.For Irak vil innføringen av et system basert på produksjonsdelingsavtaler føre til en radikal omstrukturering av oljeindustrien, som rives ut av hendene på staten og gis bort til private. Forhandlinger er allerede i gang, og det foreligger forslag til kontrakter om utbygging av de aller fleste oljefeltene i landet. Det betyr at minst 64 prosent av Iraks oljereserver kan utvinnes av utenlandske oljeselskaper.

I UKENE som kommer skal Iraks nyvalgte nasjonalforsamling bestemme over langt mer enn oljeindustriens videre skjebne. For første gang skal de folkevalgte demonstrere sine evner til å styre etter demokratiske prinsipper. La oss håpe at avgjørelser blir tatt på et fritt grunnlag og at alle vedtak som fattes er i irakernes interesse.Oversatt av Marit Jahreie