Oppgjøret fortsetter

Mens noen helst vil glemme, er massemorderen blitt et symbol for meningsfeller i Europa, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Denne uka blir enda en hard prøvelse for dem som helst hadde sett at Anders Behring Breiviks navn aldri ble nevnt. At bilder av ham aldri ble vist. At han aldri igjen skulle få en plattform til å spre sitt hatefulle og dødelige budskap.

Under rettssaken, som starter i Skien fengsel i morgen og avsluttes fredag, vil det likevel skje. Breivik har saksøkt staten for brudd på menneskerettighetene. Han hevder at soningsforholdene, som innebærer isolasjon og streng kontroll med all kommunikasjon, er umenneskelig og bryter med retten til privatliv og korrespondanse.

Han vil benytte anledningen enda en gang til å fremsette det fascistiske tankegodset han forsvarte massedrap med under rettssaken mot ham. Etter fire år i isolasjon er Norges strengest bevoktete fange fortsatt en narsissistisk korsfarer med grandiose forestillinger. Rapportene tyder på at han om mulig er blitt mer ekstrem. Han kaller seg nå en kristen nasjonalsosialist og har kontakt, om enn begrenset, med høyreekstreme miljøer han ønsker å lede fra fengslet.

Det er ingen tvil om at han utgjør en særlig risiko, som krever eksepsjonelle sikkerhetstiltak i norsk kriminalomsorgs historie. Han kan verken forvente eller kreve vanlige soningsforhold.

Når Dagbladet likevel forsvarer at han får saken belyst i størst mulig åpenhet, er det ut i fra de samme grunnleggende prinsipper som det norske samfunnet stilte seg bak under rettsoppgjøret etter 22. juli, og som har fått internasjonal anerkjennelse. Et angrep på demokratiet må svares ved å holde fast ved demokratiets bærebjelker. Det er ingen festtale. Det er vårt beste og sikreste forsvarsverk mot ekstremister og udemokratiske krefter.

Tross ubehaget og sinne mange vil føle denne uka, skal vi være stolte av at vi har en rettsstat som består testen igjen. Det blir likevel knyttet spenning til hvor stort rom terroristen får til å spre sin propaganda som ledd i prosedyren, og om det ender i et mediesirkus. Den beskyldningen vil nok komme uansett.

Han har altså en sak. Det er relativt bred enighet blant fageksperter om at isolasjon over lengre tid kan være skadelig og nettopp i strid med menneskerettighetene han påberoper seg. Men kriminalomsorgens humanisme må veies opp mot sikkerheten; både for hans egen del - fengselsmyndighetene har ansvar for også hans sikkerhet - og ikke minst for andres. Det er utenkelig at Breivik skulle omgås medfanger som en vanlig innsatt.

Saken handler til syvende og sist om Breiviks ønske om å kommunisere med omverden og drive politisk arbeid fra cella. Det er fortsatt hans megalomane drøm, å redde Europa fra muslimer, feminister og sosialister. Forskere hevder at høyreekstreme miljøer i vesten tar avstand fra hans voldsbruk, men at han har en viss status i øst, særlig blant reaksjonære krefter i Russland, som Klassekampen omtalte lørdag.

Høyreekstremismens fremmarsj i Europa seinere år, ikke minst som følge av flyktningsituasjonen, gir grunn til å stille spørsmål ved en så bastant konklusjon. Det gjør også PSTs trusselbilde, som peker på høyreekstreme celler som en økende fare.

Deler av Breiviks manifest er tankegods som ikke en gang avskrives som høyreekstremt lenger, men ukritisk har inntatt den allmenne debatten. Fem år etter 22. juli er det uhyggelig nok mulig å lese i sosiale medier i Norge, under fullt navn, at massemorderen hadde et poeng.

Jeg har stor forståelse for at de som ble direkte rammet av den grusomme terroren 22. juli, ønsker å glemme og aldri vil se ansiktet hans igjen. At de ønsker å fjerne terroristen fra offentligheten. La ham råtne i fengselet, kaste nøkkelen og prøve å gå videre.

Men glemselens slør, tildekker et budskap det nå er avgjørende å kjempe mot. Tvert om bør vi minne dem som lefler med slike tanker, om hvor det endte en sommerdag i 2011. I et angrep på oss alle, i massedrap på ungdom som feiret solidaritet på en sommerleir, i drap av byråkrater som arbeidet for demokratiet. Det er det vi aldri må glemme.

Når verden er så gal at en forstyrret massemorder i Norge blir et ikon for ekstremister i Europa, kan vi ikke glemme ham. Oppgjøret er ikke over, selv om han er stengt inne og gjemmes bort. Denne uka skal han få sin tid i retten, fordi vi lever i en sivilisert rettsstat som han og hans meningsfeller ønsker å ødelegge. Og det skal minne oss om at de ikke kan vinne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook