INNENFOR: Det er først og fremst er innenfor de ulike muslimske miljøene at oppgjøret med islamismen må tas, skriver Jonas Gahr Støre. Herfra en minnestund etter 22. juli, i moskeen til World Islamic Mission i Oslo. Foto: NTB Scanpix
INNENFOR: Det er først og fremst er innenfor de ulike muslimske miljøene at oppgjøret med islamismen må tas, skriver Jonas Gahr Støre. Herfra en minnestund etter 22. juli, i moskeen til World Islamic Mission i Oslo. Foto: NTB ScanpixVis mer

Oppgjøret med islamismen

Sosialdemokratiet har alltid kjempet mot ekstremistiske og ikke-demokratiske bevegelser, det være seg fascismen og kommunismen.

Meninger

Stig S. Frøland advarer mot å være enøyd i bekjempelse av islamismen. Man må ikke bare se på den voldelige formen, men også den ikke-voldelige, skriver han i Dagbladet 4.12. For de har i følge Frøland det samme målet: «Å bekjempe vestlige verdier som demokrati og menneskerettigheter og deretter etablere en totalitær gudsstat - et teokrati - basert på sharialovgivning.»

Frøland viser til uttalelser fra meg og mener jeg utelukkende har fokusert på terror fra jihadistiske islamister. Av det slutter han at jeg ikke erkjenner at den ikke-voldelige formen også er truende. Det er feil. Begge må bekjempes, men møtet med de to formene krever ulik tilnærming.

Terroren i Paris var et uttrykk for den voldelige formen. Den må møtes med maktmidler, fra politi og militære, etterretning og forebygging. Gjerningsmenn og kvinner må stoppes og stilles til ansvar.

Sosialdemokratiet, som jeg tilhører, har alltid kjempet mot ekstremistiske og ikke-demokratiske bevegelser, det være seg fascismen og kommunismen. Vi har bekjempet den voldelige formen og den ikke-voldelige. På samme måte vil vi kjempe i mot bevegelser som angriper sentrale verdier i samfunnet som demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Demokratiet står sterkt til å ta denne kampen, også mot islamister som vil undergrave verdier som det store flertallet har sluttet seg til.

Frøland angir ingen strategi eller virkemidler for kampen mot verken den voldelige eller ikke-voldelige islamismen. Derimot kaster han en generell mistenksomhet mot et helt trossamfunn når han viser til «det ubehagelige faktum at et ikke ubetydelig mindretall av muslimer i europeiske samfunn sympatiserer med disse verdiene, selvsagt uten å hylle vold.» Hvor ender vi med denne holdningen? Hva er et ikke ubetydelig mindretall? Hvordan vil Frøland bekjempe dem?

På samme måte som oppgjøret med fascisme og kommunisme ble ledet an av mennesker som selv trodde på demokrati og frihet, så er det først og fremst er innenfor de ulike muslimske miljøene at oppgjøret med islamismen må tas. Som storsamfunn er det vår oppgave å støtte opp om kreftene innenfor de muslimske miljøene som leder an i dette oppgjøret. I Norge har vi sterke og markante stemmer fra de muslimske miljøene som i tydelige ordelag tar sterk avstand fra voldelige ekstremisme og totalitær ideologi. De fortjener vår støtte.