ÆRESKULTUR I dagens Norge blir hevngjerrighet, sinne og voldsutøvelse sett ned på. I middelalderen hadde aggressivitet en funksjon, vold ble legitimert og sågar idealisert, skriver historiker Marlen Ferrer. Maleri av Eugène Delaxcroix, Combat de chevaliers dans la campagne, 1863. Foto: Fra Wikimedia Commons
ÆRESKULTUR I dagens Norge blir hevngjerrighet, sinne og voldsutøvelse sett ned på. I middelalderen hadde aggressivitet en funksjon, vold ble legitimert og sågar idealisert, skriver historiker Marlen Ferrer. Maleri av Eugène Delaxcroix, Combat de chevaliers dans la campagne, 1863. Foto: Fra Wikimedia CommonsVis mer

Oppheng på middelalderen

Hvorfor har høyreekstreme denne hangen til å idealisere middelalderen?

For en historiker er det mest slående ved dokumentet massemorderen fra 22. juli la ut på nettet - foruten graden av plagiat - at han finner det nødvendig å gå tilbake til 1000-tallets Europa for å legitimere sine ugjerninger. Resonnementet er som følger: I 1095 erklærte pave Urban II det første korstoget. Fordi det er lite sannsynlig at den nåværende paven noensinne vil erklære et nytt korstog, til det er han for «feig, korrupt og illegitim», påpeker massemorderen at middelalderpavens erklæring om at korsfarerne skulle få syndsforlatelse også gjelder alle «fremtidige korstog» og derav også hans. Vi har altså å gjøre med et menneske som finner det nødvendig å foreta en tidsreise på nærmere tusen år for (forsøksvis) å legitimere seg selv.

Når massemorderen går tilbake til middelalderen for å finne sine helter og kampfeller, er dette noe som føyer seg inn i en høyreekstrem tradisjon hvor en periode i eldre historie idealiseres og settes i relieff til dagens samfunn. Mens 1990-tallets høyreekstreme idealiserte vikingtiden og hedensk kultur, har dagens høyreekstreme en forkjærlighet for middelalderens korstog. I dokumentet til massemorderen trekkes for eksempel el Cid fram, den spanske krigeren som slåss mot muslimene i La Reconquista, som et ideal for dagens høyreekstreme. Her overser man glatt det historiske faktum at el Cid like gjerne slåss for muslimske oppdragsgivere som for kristne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mest interessante spørsmålet er imidlertid: Hvorfor har høyreekstreme denne hangen til å idealisere handlinger og aktører som ligger så langt bak oss i tid? Hva er det de lengter etter? Hva er det som er så tiltalende ved eldre tider?

La oss først ta et tilbakeblikk på Europa anno 1000-tallet. Det var et voldelig, statsløst samfunn hvor krigeraristokrati og geistlige utøvde makt. På grunn av det høye voldsnivået i samfunnet, vokste det fram en fredsbevegelse blant geistlige. De ønsket å pasifisere krigeraristokratiet som påførte uskyldige mennesker så mye lidelse. Da pave Urban II erklærte det første korstoget, skal tankegangen ha vært å la «røverne bli riddere». Et av motivene for korstog var altså at det var bedre at krigerne fikk utløp for aggressiviteten sin ved å slåss for et godt formål enn ved å la dem herje vilt blant andre kristne.

I middelalderens Europa var ære viktig. I et samfunn uten et volds- og rettsmonopol var det ved å slåss, at man viste hva man var laget av. I middelalderkildene støter vi ofte på gleden ved å slåss og hangen til macho-idealer. Når Snorre forteller om Sigurd Jorsalfares korstog (som vi historikere mener fortonte seg som et vikingtokt), legges det ikke skjul på hvor mange som ble drept på veien til Jerusalem. For dette var noe å skryte av, det var et tegn på Sigurd Jorsalfares krigerheroisme.

I denne æreskulturen ble han som ikke våget å slåss og lot seg tråkke på, som ikke utviste aggressivitet og handlekraft, sett ned på. Hevngjerrighet og sinne var gode, nødvendige følelser. Man skulle gå til slagmarken eller slåsskampen med hånlatter, drepe så mange fiender som mulig, hevne seg. Etterpå kunne man skryte av sine dåder og dele seierens frukter med sine venner. Og det var bedre å velge døden enn å være feig, for ære var viktigere enn livet selv.

I dag er denne forpliktelsen og skamløse gleden ved å slåss fremmedartet for oss. Man blir ikke en helt av å krige for den norske stat. Da kameraene for en tid tilbake filmet soldater i Afghanistan som ytret noe som nærmet seg denne krigermentaliteten, skapte det forferdelse. For dagens legitime krigføring skal være blottet for aggressive følelser som hevngjerrighet og sinne, den skal være kontrollert og rasjonell. Den skal være Jonas Gahr Støre og ikke Sigurd Jorsalfare. Og ironisk nok må vi tilbake til nettopp middelalderen for å finne begynnelsen på slutten på dette, da kirke og konge i fellesskap begynte å kjempe mot krigeraristokratiets feider. Dette var en lang utvikling. Den siste spikeren i kisten for macho-æren var utviklingen av den moderne staten på 1800-tallet hvor tradisjonelle former for mannlig atferd ble forbudt. Flere historikere trekker frem at borgerlige idealer og økonomisk soliditet i økende grad ble en kilde til ære på bekostning av eldre «macho-verdier» knytta til vold, kroppslig styrke og ferdighet. Den nye temmede maskuliniteten fordret en marginalisering og kriminalisering av «de andre».

I dagens Norge blir hevngjerrighet, sinne og voldsutøvelse sett ned på. Skal man vise følelser med æren i behold, bør det være myke følelser. Man skal ikke sverge hevn, men kan gråtende holde en rose i sin hånd. I det store og det hele bør man utvise selvkontroll. De som ikke evner å gjøre dette, sitter gjerne på en eller annen institusjon. Eller alene på gutterommet eller kontoret sitt, foran en pc og langer ut mot feministjævlene, sosialistjævlene og muslimjævlene. Og de går gjerne tilbake i tid for å legitimere seg selv. Til vikingtid eller middelalder hvor aggressivitet hadde en funksjon, hvor vold ble legitimert og sågar idealisert. De lengter etter den skamløse gleden ved å slåss. Noen av dem tar på seg tempelridderkostymer.

Men så er det da ironisk. Hadde massemorderen giddet å lese middelaldereposet om el Cid framfor å bedrive plagiat, så hadde han oppdaget at de største skurkene i dette diktet ikke er muslimene, men to kristne adelsmenn med et forvrengt syn på hva ære er: Infantene av Carrión er egentlig for feige til å slåss på slagmarken. Fordi de føler seg latterliggjort av el Cids heroisme, bestemmer de seg for å hevne vanæren. Etter å ha giftet seg med el Cids døtre, tar de jentene med seg til en øde skog. Der pisker og mishandler de kristne adelsmennene de to uskyldige jentene. Deretter etterlater de jentene i skogen for å dø og skryter av seg selv: Nå har de virkelig vist el Cid hva de er laget av!

Dette selvskrytet var absurd og uhyrlig for middelalderens tilhørere av diktet. For å tro at det var ære å hente i å mishandle og drepe uskyldige ungpiker, var motbydelig. Det er ikke alt som har endret seg.