Opphetet rimbegrep

«Dvergmål» er Håvard Rems første diktsamling på seks år, 35 sonetter som angivelig utgjør «et rytmisk dikt».

Dvergmål er et gammelnorsk ord for ekko, altså gjentakelse, reprise. Boka begynner med å sitere den norrøne myten om mjøden i kjelen Sdrøre, en drikk som gjorde klok skald av den som drakk. Mjødet var laget av blodet til Kvaser. Kvaser var så klok at ingen kunne stille ham til veggs med spørsmål. Dverger drepte ham og blandet blodet med honning.

Dvergen

«Dvergmål» er bygd rundt et konsept. Gjennomgangsfiguren er en dverg, dama hans kalles heksen, hun er diffus og glipper unna som dikterisk protagonist. Dvergen er atskillig mer håndgripelig, og som Lagerkvists eller Grass' dverger står han utenfor, stritter imot sosialisering på andres premisser. Dvergen har barnets blikk og er en poet tiltrukket av det mørke. Han begår et symbolsk selvmord. Slik introduseres han:

Slik sangene han hørte, ble til tegn,slik tegn ble bilder som han ikke tyder,slik solen lager damp av nattens regn,har lysets bilder avløst mørkets lyder.Han sørger, men vet ikke over hva.En stemme sier hva han sørger over.Men dvergen husker aldri hva den sa.Den synger for ham bare når han sover.

Transportetappe

Diktet innleder avdelingen Riter, og tematiserer en av vår sivilisasjons innvielsesriter, det å mestre skriften. Den navnløse stemmen er dvergens underbevisste poesispråk, kunnskap som forsvinner når fornuften taler. Forandringen fra sang til tegn til bilde er en fortrengningsprosess. Sang er en måte å huske drømmens innsikt. Dvergen bejaer en kunnskap om det store ukjente, sorgens uerkjente grunn. Han opplever det å være dverg som en skavank, det etterlater en sorg som framtrer i bilder og en stemme som snakker til ham i søvne. Han blir en «dagdøv dverg» som lytter til nattas sanger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette temaet er en transportetappe til bildet av den romantiske poeten slik vi allerede kjenner ham, myten om opprøreren. Julia Kristeva har skrevet om slike poeters banebrytende prosjekter i «Det poetiske språkets revolusjon». Rems insistering på dvergens fremmedhet er en vegrende gest, en positur poesien dømmer seg selv til å innta igjen og igjen, som et uttrykk for en generell ukomfortabel posisjon. Denne vegringen er muligens også en av grunnene til at Rem skriver på rim.

I USA har poeter innen retningen New Formalism siden slutten av 70-åra brukt rim og metrum. Også Håvard Rem har brukt rim siden han debuterte. På 80-tallet kunne rim brukes som en virkningsfull reaksjon, en postmoderne markering, ja som et ungt talents trassige vilje til å gjøre det motsatte. Den gangen 80-tallet var 80-tallet, kunne ubehaget over sjangeren uttrykkes slik. Rimet kan oppleves som en revolusjon på et gitt tidspunkt, men revolusjoner innhentes av sin dialektiske motsetning, en fase hvor rimet blir et signal om en romantisk holdning. Hvordan fungerer rimet i dag? Dvergen og rimbruken i «Dvergmål» animerer et motstridende ubehag.

Visualisert papirsløsing

En sonette består av tolv rimede verselinjer. Hos Rem er hver sonette plassert over to boksider, to strofer på hver side. Løsningen virker fiks, for halvdelene fungerer ikke på egne premisser. Oppsettet gir et skriftlig preg, siden det ikke er hørbart ved en eventuell opplesning, en visualisert papirsløsing. Det skriftlige preget er også markert av måten rimene rimer på. Setningene er ofte parataktiske og løper i kronglete og innskutte ledd for at rimordet skal kunne plasseres på enden av verselinja.

Syntaks og rim er ofte ikke rytmisk samstemt. Rimet stenger for rytmen. Man tar seg i å tenke: Hvordan kunne sonettene sett ut som frie vers?

Fraværet av metrisk rytmikk gir et preg av dagligtale hvor rimets primære funksjon blir å rime, snarere enn å markere rytme. Rimet har en grunnleggende annerledes funksjon enn i f.eks. rappmusikk, hvor rimet er en metrisk automatskrift.

Solbrilletypen

Dvergens preferanse for natt og sang i søvne er to sider av samme sak. Dvergen er en solbrilletype, redd for dagslys. «We only come out at night,» synger Billy Corgan. Rockens romantiske myte dreier rundt en svart sol. Den sky dvergen ser skrekkslagen i speilet som forteller hvem han er, ekkoet, et komplement til narcissismen som uttrykkes i hvordan den «solstrålespontane» heksa framstilles. Hun «eide blikket / han trengte for å kunne se seg selv / slik hun så ham, og slik måtte se / på henne for å møte henne her». Heksas premisser er kjønnede, men har hun kjønn?

Leseren savner en eller annen reaksjon i forholdet, et fokus på at noe blir sagt eller gjort.

Dvergen fantaserer om «et målebånd» som gjør ham høy. Han «sovner høy, men våkner lav». Søvnen er Sdrøre, uten at potensialet i en slik metafor kan sies å bli endevendt. Dvergen drømmer om å fris fra kompleksene. Rem tilfører dvergen en kristusdimensjon, han skal dø ved påske, symboltungt. Hvis dvergen er en kristus og inspirert poet, er det en kristus uten henvendelse og misjon. Han «sykler rundt som morgenbud med gudens nekrolog til abonnenter». Enkelte av sonettene løsriver seg fra bokas konsept, og de er klart bedre.