EIENDOMSSKATT: Eiendomsskatten er ikke usosial og vil ikke utgjøre en betydelig kostnad for næringslivet, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto Hans Arne Vedlog / Dagbladet
EIENDOMSSKATT: Eiendomsskatten er ikke usosial og vil ikke utgjøre en betydelig kostnad for næringslivet, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Oppklaring om eiendomsskatt

Oslos innbyggere har flere utfordringer, men eiendomsskatt er ikke en av dem.

Kommentar

Eiendomsskatten har virkelig fått det sittende byrådet i hovedstaden til å mobilisere ressursene.

Fredag hadde både Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling, og finansbyråd Eirik Lae Solberg innlegg i Dagbladet hvor de kritiserte Arbeiderpartiets forslag om å innføre eiendomsskatten, med spark til både Kjetil Rolness og undertegnede.

I dag hevder leder av Oslo Høyre, Nikolai Astrup, at eiendomsskatten er «usosial».

Alle lanserer skråsikre påstander om hvordan eiendomsskatten er urettferdig, negativ for næringslivet, overflødig og kanskje ulovlig. Sannheten er likevel at det sittende byrådet fortsetter å feilinformere og sliter med å grunngi kritikken sin.

Gal regnemetode
I kommentaren min om eiendomsskatten kritiserte jeg Høyre for å bevisst feilinformere befolkningen om Arbeiderpartiets forslag om eiendomsskatt.

Høyre bruker markedsverdien som grunnlag for å regne ut eiendomsskatten, mens Ap's modell bruker likningstallene. Lae Solberg forsvarer denne vurderingen med at «eiendomsskatten skrives ut basert på en boligverdi, som er likningsmyndighetenes markedsverdianslag».

Det er korrekt, men det gjør ikke Høyres beregninger riktigere av den grunn.

Likningsverdien skal i teorien være 25 prosent av markedsverdien. Når Ap vil skattlegge eiendom på bakgrunn av en firedobling av denne, skulle det i teorien være det samme.

Problemet er at vi ikke lever i teori-verden. I den virkelige verden er ikke likningsverdien alltid 25 prosent av markedsverdien. Den kan være både lavere og høyere, men trolig oftest lavere. For mange boligeiere vil det derfor gi gale anslag om man opererer med markedsverdien, framfor å bruke likningsverdien og plusse på prisveksten som hittil har vært.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er mulig at Høyre her ikke bevisst villeder, men snarere sliter med å forstå hvordan systemet fungerer. Jeg vet ikke hva som er verst.

Politikk, ikke jus
De siste ukene har Høyre, godt hjulpet av solid kampanjejournalistikk fra Dagens Næringsliv, fått et halmstrå å holde seg til, nemlig det juridiske.

Startpunktet var en veileder fra KS, hvor det sto at det kunne være rettslig problematisk om bunnfradraget ble satt så høyt at over halvparten av boligene ble unntatt fra skatten. Skatteprofessor Fredrik Zimmer ble hentet inn for kommentar, og ble sitert på at: «her [med Ap's forslag] er man iallfall i nærheten av en grense». Seinere har det kommet ytterligere kritikk fra juriststanden om andre deler av Ap's forslag. Hvor viktig er dette?

Roger Schjerva, tidligere statssekretær i Finansdepartementet, skriver godt om dette på sin facebook-side: «Det finnes ingen rettskilder som gir henvisning på hvor grensen for bunnfradraget i eiendomsskatten skal gå.»

Det er selvfølgelig ikke så lett som enkelte skal ha det til. Bare fordi vi mener at noe ikke bør være ulovlig, kan det likevel være ulovlig. Det er selvfølgelig mulig, og kanskje til og med sannsynlig, at noen vil ønske å prøve Ap's skatteforslag i retten.

Men som Schjerva påpeker, er det likevel lite trolig at en domstol vil forsøke seg på å definere et bunnfradrag som skjermer 3/4 av boligene som ulovlig. I fravær av klare rettskilder må domstolen tolke lovgivers vilje, og det virker lite trolig at en sosialt motivert eiendomsskatt med høyt bunnfradrag var ment å være ulovlig.

Selv om domstolen skulle dømt i Ap's disfavør, byr ikke det på større problemer enn at Stortinget klargjør sin mening. Som Schjerva skriver:

«Men skulle noe så amerikansk vilt skje, kan og vil Stortinget slå tilbake og klargjøre loven. Finns det et politisk parti som vil svekke kommunenes rett til å bestemme størrelsen på bunnfradraget? Skal Høyre og Fremskrittspartiet presse igjennom en lovtolkning som ikke bare gjør at flere må betale eiendomsskatt, men også at de velstående må betale enda mer? Neppe.»

Det finnes imidlertid også reelle, politiske uenigheter.

Sosial skatt
Både Bård Folke Fredriksen, Eirik Lae Solberg og Nikolai Astrup mener eiendomsskatten er usosial og urettferdig.

Folke Fredriksen påstår at en kommunal eiendomsskatt vil gjøre dyre boliger dyrere, noe som vil gjøre det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet.

På kort sikt har han selvfølgelig rett i det. Boligene som rammes av eiendomsskatt vil bli dyrere å ha. Men på lengre sikt vil en eiendomsskatt redusere boligprisene og dermed boligutgiftene.

I hovedstaden drives prisene oppover av at mange investerer sine sparepenger i en ekstra bolig, og kjøper stadig større og finere (og dermed dyrere) boliger fordi de anser det som en risikofri investering med høy avkastning. Denne atferden vil dempes, til det beste for boligmarkedet og til det beste for dem som skal inn på boligmarkedet.

Lae Solberg mener eiendomsskatten er «usosial fordi den rammer uavhengig av inntekt og gjeld» og «det er for lavinntektsgruppene at skattebyrden blir tyngst å bære.» Isolert sett har Solberg noen poenger, men igjen er vurderingen mangelfull.

Solberg viser til en Menon-rapport Oslo Høyre har bestilt. Men den sier alt annet enn at skatten er usosial:

Mer enn ni av 10 av husholdningene med inntekt under 500 000 kroner blir ikke truffet av eiendomsskatten. Og nesten én av 3 av den tidelen som rammes har en samlet formue, utover boligen, på over én million kroner.

Bare 6 prosent av de 48 800 husstandene som må betale eiendomsskatt, har en samlet inntekt på under 400 000 kroner.

Blant de med virkelig lave inntekter, under 200 000 kroner i 2013, er det svært få som må betale eiendomsskatt. Det er snakk om 613 husholdninger.

Som Klassekampen viser, består ikke denne gruppen bare av minstepensjonister med dyr bolig. Blant de 613 husholdningene finner vi noen av de rikeste i landet: Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Ola og Vibeke Mæhle, Jørgen Gregardsøn Heje, Vibeke Nergaard, Knut Aleksander Matheson Gresvig og Øystein Stray Spetalen.
 
Det betyr ikke at noen dårligere stilte vil få økte utgifter. Men det er altså en marginal virkning, som kan motvirkes på flere måter.

Det er rørende at Oslo Høyre nå viser en stor sympati med de husholdningene med lave inntekter, men det grunn til å spørre: Hvor var sympatien for de dårligst stilte da byrådet doblet de kommunale avgiftene i løpet av de siste ti år?

I 2005 var Oslo billigste kommune i landet som seg hør og bør. Det er betydelige stordriftstilbuder i kommunens tilbud, jo større du er, jo billigere pleier det å være. Men siden 2005 har avgiftene doblet seg og er nå oppe i 10 000 kroner.

Størrelsen på de kommunale avgiftene tar verken hensyn til inntekt og formue, og er derfor den mest regressive, usosiale og urettferdige skatten. Likevel er det den det sittende byrådet har prioritert å øke. Og det i en kommune, som ifølge byrådet ikke trenger økte inntekter.

Trenger pengene
Som jeg påpekte i min kommentar ligger den virkelige uenigheten i om Oslo trenger økte inntekter. 

«Eiendomsskatt er et tiltak i krise, og der er ikke i Oslo», skriver Folke Fredriksen og impliserer dermed at 355 av Norges 428 kommuner er i krise. Eiendomsskatten er, ved siden av de kommunale avgiftene, kommunenes eneste måte å sikre flere inntekter på. Kommunene står for store deler av velferdsstatens tilbud til sine innbyggere, samt infrastruktur.

Det er korrekt at Oslo har en sunn økonomi med lite gjeld. Det betyr likevel ikke at kommunen ikke trenger flere inntekter. Kristin Clemet i tankesmia Civita ser ut til å anlegge en starve the beast-tilnærming til kommuneøkonomien. Hun mener at bystyret trenger trange rammer for å kunne kutte vekk offentlig sløseri. Jeg har forståelse for, og til og med en viss sympati med, denne tilnærmingen.

Det er klart at Oslo, som alle andre kommuner i landet, kan drive bedre og mer effektivt. Men jeg er redd for at sløseri og ineffektivitet utgjør en tilnærmet konstant andel av kommunens inntekter: Får den flere inntekter blir det noe mer sløseri absolutt, men det blir også et bedre tilbud til innbyggerne. Kutter du i byens inntekter blir det absolutt sett noe mindre sløseri, men det går også hardt ut over innbyggerne.

Fravær av eiendomsskatt gir derfor mindre vedlikehold, dårligere infrastruktur, lengre barnehagekøer og færre varme hender i eldreomsorgen, bare for å nevne noe.

Uproblematisk for næringslivet
Men vil økte inntekter fra eiendomsskatt gå utover andre av kommunens inntekter? Både Folke Fredriksen og Lae Solberg er redd for konsekvensene for næringslivet. De mener forslaget kommer på et uheldig tidspunkt, siden omstillingsbehovet er stort.

Men dette er å ha lite tillit til hovedstadens næringsliv. Det er ikke store byrden som foreslås lagt på næringslivet, som det vil være mulig å ta inn ved å effektivisere, øke prisene og eller tilpasse driften. I tillegg vil næringslivet på sikt tjene på at investeringene vris vekk fra eiendom og over til næringslivet.

Det er klart at NHO, som representerer arbeidsgiversiden, som Folke Fredriksen og Lae Solberg skyver foran seg, ikke er en stor tilhenger av økte skatter. Men vi bør merke oss at Dag Aarnes, avdelingsdirektør for samfunnsøkonomi og skatt i NHO, sier til Dagens Næringsliv at «[virkningen uansett vil] være liten siden det jo er snakk om små summer. Effekten på bedriftenes kostnader vil variere, men påstanden om at dette vil forverre rammebetingelsene til mange bedrifter, virker noe overdrevet.»

Oslos innbyggere har flere utfordringer, men eiendomsskatt er ikke en av dem.