Opplagt fiksjonslek

«Det er typisk norsk å være god.» Gro Harlem Brundtland, daværende norsk statsminister, lot ordene falle i sin nyttårstale 1. januar 1992. Dette er sannsynligvis noe av det dummeste som er blitt sagt på norsk, og sitatet avslutter Jørgen Norheims satiriske roman om vårt århundre, som en punchline.

Århundrets avslutning har inspirert flere forfattere til å oppsummere. Jørgen Norheim, som debuterte for fire år siden med romanen «Liten svein i bærskog ut», er ikke alene, men han viser et ambisjons- og kunnskapsnivå han slipper å dele med altfor mange; «Mars» gjennomsyres av overskudd hva angår både fortellerglede muligheter for fiksjonslek og ikke minst innsikt i vårt århundres historie.

Replikker

Brundtland-sitatet er ett av flere som den anonyme skriveren har samlet, såkalte århundresreplikker, som han ser for seg brukt i et skuespill der Brundtland er tiltenkt en statistrolle. Han har nemlig ønsket å etterlate seg et skrift som kan gi etterfølgende slekter en mulig forståelse av siste halvdel av det tjuende århundre, og han burde være den rette. Det viser seg nemlig at han, i suveren forakt for godtfolks krav til sannsynlighet, i alle makters tjeneste, visstnok har befunnet seg i nærheten av alle de skikkelsene han skriver om, han har kjent dem alle, Himmler, Nixon, Thatcher osv., og et sted i den norske fjellheimen fester han sine opplevelser til harddisken.

Utgangspunktet er Mars, den romerske guden for krigslykke og avling, i vårt århundre utryddelsesleirer og børsspekulasjon, og den store metaforen i denne fortellingen, en metafor Norheim utnytter til fulle. Men det sås en mistanke om at skriveren selv identifiserer seg med Mars, eller for å gå enda lenger, kanskje det virkelig er den romerske krigsguden, på 1980- og 1990-tallet redusert til politisk rådgiver og konsulent for næringslivet, som er skriveren. Det fins nemlig nok et lag her: Teksten er tilrettelagt for utgivelse i den interne skriftserien til Institutt for europeisk kulturstudium, avdeling for nordisk folkeminne, og er datert Berlin-Oslo, 25. september 2072.

Redsler

En rekke historiske skikkelser spiller altså sentrale roller, men det fins også to som ikke nevnes ved navn, den ene er den svenske historikeren Peter Englund. På sitt beste viser historikeren Jørgen Norheim noe av Englunds talent for å fortelle og dramatisere historiske hendelser og skikkelser. De to deler dessuten en overbevisning om at enkeltmennesket er i stand til å påvirke sin tid, på tvers av strukturell historieforståelse. Englund utga i 1996 boka «Brev fra nullpunktet», der han med utgangspunkt i en rekke enkeltpersoner skildrer vårt århundres mørkeste hendelser. Forfatteren av «Mars» går samme vei når han diskuterer folk som Heinrich Himmler, Richard Nixon og Margaret Thatcher med en navnløs prest: århundregestalter i vår samtids redselskabinett, nøkkelpersoner for den som ønsker å forstå vår tid.

Den allestedsnærværende krønikeskriveren blir synligere som skriver når han skildrer sine opplevelser av de to siste tiårene i Norge, og her dukker forfatteren Jørgen Nordheims store forbilde fram, Kjartan Fløgstad, det dystre og tragiske skildret med en sprudlende, karnevalistisk fortellerglede, en estetikk som er dypt forankret i en etikk. Synligere, ja, men i dette tilfellet får jeg også inntrykk av at skriveren til tider blir vel glad i sin egen stemme, og vel begeistret lar seg rive med av sin egen språklig spenstige tekst og sin egen skriveglede.

Mystisk

I et for- og og etterord blir det gjort et poeng ut av skriverens mystiske identitet. I selve teksten er det imidlertid lite som får leseren til å undre seg like mye over skriverens skjulte identitet, for skriveren ender opp som en temmelig uinteressant deltaker i den dramatiske historien han forteller, noe han forsøker å dekke over med sin balstyrige fortellerlyst. Dette styrker leserens mistanke om at den som her har skrevet ned sine erindinger, er en lystløgner som boltrer seg fritt i sin samtids klisjeer.

I etterordet skriver instituttsekretær J. Norheim at nettopp dette at skriveren ønsker å skjule sin identitet taler imot at skriftet kan være skjønnlitteratur, for tida innbød til uhemmet eksponering av til og med middelmådige tekstprodusenter. Med tanke på at dette skal være skrevet i 2072, forstår man at instituttsekretæren kjenner det norske 1990-tallet svært godt og har lest datidas skjønnlitteratur. Derfor forundrer det meg at han ikke påpeker i hvilken grad skriveren har latt seg inspirere av Kjartan Fløgstad, kjent norsk forfatter på den tida, og den svenske historikeren Peter Englund, hvis bøker ble oversatt til norsk.