Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

opplevelse en omaha-

Dette er historien om Conor Oberst (24) i Bright Eyes, en moderne singer-songwriter. Den går sånn her.

DET VAR EN PERIODE av livet sitt da Conor Oberst, en 24 år gammel, 172 centimeter høy ung mann fra Omaha i Nebraska, USA, gikk rundt med hjertemåler festet til livet. En kveld, etter en spillejobb i Chicago, hadde han drukket en hel flaske Jameson\'s whisky, han hadde måttet pumpes for alkohol, og siden hadde han hatt omtrent den samme hjerterytmen, anslo han overfor magasinet Rolling Stone, «som en kolibri».

MED SITT FØRSTE BAND, Commander Venus, debuterte han som albumartist 14 år gammel. Siden har Conor Oberst deltatt på et titall plateutgivelser, hovedsakelig med sitt bandkonsept Bright Eyes, som neste uke slipper to album, det ene akustisk, singer/songwriter-basert («I\'m Wide Awake, It\'s Morning»), det andre mer produsert, backet av et arsenal av instrumenter og programmerte lyder («Digital Ash In A Digital Urn»).

Det er kanskje sånn det blir når man har et hjerte som slår litt fortere enn andres.

-  Da jeg startet å synge og spille, visste jeg ingenting, har han forklart avisa The Onion.

-  Jeg vet fortsatt ikke mye om musikk, men jeg visste veldig lite den gang. Jeg kunne verken synge eller spille gitar. Jeg bare hoppet ut i det og begynte å spille hele tida. Og derfor er de siste ti åra av mitt liv dokumentert på tape. Så det er ganske flaut.

STATEN NEBRASKA VAR LENGE bare et Bruce Springsteen-album. Inntil Conor Oberst og hans musikervenner i Omaha dannet plateselskapet Saddle Creek, og etablerte det som har blitt et kraftsentrum for eksperimentell indierock, frontet av purunge, hyperproduktive musikere med bandnavn som The Faint, Desaparecidos, Cursive, Azure Ray og Rilo Kiley. Bright Eyes er aliaset til den bandbesetningen Conor Oberst til enhver tid spiller sammen med, et antall som varierer fra han og gitaren til han og gitaren og 15-20 andre. De fikk et slags endelig gjennombrudd med tredjealbumet «LIFTED or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground», som i omslagsheftet er presentert som en rekke kapitler heller enn sanger, og som i Norge fikk terningkast seks både i Dagbladet og Aftenposten. Dagbladets anmelder Sven Ove Bakke diskuterte i sin anmeldelse parallellene som har blitt trukket mellom Conor Oberst og Bob Dylan, og konstaterte, med en referanse til Dylans sykeleie/forsvinningsnummer etter albumet «Blonde on Blonde», at «det store spørsmålet blir hvordan Conor Oberst skal følge opp dette moderne mesterverket. Han får i hvert fall passe seg når han kjører motorsykkel.»

CONOR OBERST KJØRER ikke motorsykkel («så lenge jeg kan kjøpe plater og bøker og musikkutstyr og kanskje noen klær, er jeg ganske stoked », sier han til Rolling Stone, «jeg trenger ikke en yacht eller noe sånt»), men deler likevel noen trekk med Bob Dylan. Han er ekstremt skeptisk til media, og foretrekker å tilby sine egne, fabrikkerte intervjuer som promomateriale framfor å snakke med pressen. Og i likhet med Dylan, kan han ha en tendens til å gjøre det litt vanskelig for seg selv i liveformat: Under fjorårets Norwegian Wood i Frognerbadet i Oslo spilte han en kort, uinspirert konsert, hele tida iført mørke solbriller, hetta på genseren trukket over hodet og blikket ned i bakken. Som han forklarte lokalavisa The Omaha Weekly i 2002:

-  Ting var mye lettere før. Du kunne kjøre inn i en by og spille for hundre mennesker og spørre om et sted å bo og bli tatt med til en hjemmefest. Nå er det mer av en barriere mellom oss og publikum. Jeg vil ha et forhold til dem. Men jeg har ikke engang tid til å være venner med mine ordentlige venner.

MENS BOB DYLAN en gang forsøkte seg med å dele opp en konsert i ett akustisk og ett elektrisk sett, gir Conor Oberst altså ut to separate album på samme tid. «Lua», den første singelen fra akustiske «I\'m Wide Awake, It\'s Morning», gikk rett inn på førsteplass på Billboards singleliste - singleformatet opplever sviktende salg i USA, men likevel. «Lua» er en rolig leirbålvise som ikke henter sitt tekstunivers fra Omahas kornmarker, men fra New York, hvor Conor Oberst nå bor. Sangen handler om vanskelighetene med å finne en drosje når man er på vei til fest, i en loftsleilighet (hos en skuespiller) på Upper West Side , før den leder over i mer kvintessensielle Bright Eyes-temaer: verdien av å være sin egen bestevenn, følelsen av å ha så tunge hjerter at man kan merke tyngden når man kysser, hverdagspoesien i å dele en lommelerke på toget, hele tida hånd i hånd med en «modelltynn jente med sorte øyne».

DET ER INGEN automatikk i at «Lua» handler om skuespilleren Winona Ryder, selv om de en gang ble omtalt som et par, selv om det for så vidt har blitt skrevet sanger om Winona Ryder før. Ifølge Conor Oberst er de bare venner; dessuten er han «mer Nathalie Portman-typen».

Og om bruken av pronomenene «You» og «I» i tekstene sine har han overfor The Onion understreket:

-  Alt kommer fra meg. Jeg skriver om meg selv, eller mennesker jeg kjenner, eller arketyper. Men målet er å nå en viss sannhet, ikke nødvendigvis overbringe min personlige erfaring til verden.

I den grad hans personlige erfaring skinner igjennom, er det at verden er vanskelig, at depresjoner er en konstant i tilværelsen, og at kjærlighet er det vanskeligste ordet i ordboka. Eller som den første singelen fra «Digital Ash In A Digital Urn» oppfordrer: «Take It Easy (Love Nothing)».

-  Da jeg først begynte, hadde jeg intensjoner om å skrive håp inn i sangene. Men det er komfortabelt å være trist, sa Conor Oberst i intervjuet med Rolling Stone, der han påpekte at han er født 15. februar, dagen etter Valentinsdagen.

-  Så det var én dag for seint for kjærlighet.

«I\'m Wide Awake, It\'s Morning» og «Digital Ash In A Digital Urn» er ute nå. 27. februar spiller Bright Eyes på Rockefeller i Oslo.

DEN NYE DYLAN: Vår generasjons Bob Dylan - med Pokémon-øyne», har The New York Times kalt Conor Oberst, frontfigur i Bright Eyes. «En slags moderne Bob Dylan-skikkelse - i betydningen ung, bråkreativ, produktiv, poetisk og kynisk kjekkas.», har Dagbladet skrevet. Så det er vel noe i det.