Oppløftende tragedier

På samme måte som løvetannen sprenger seg vei gjennom asfalten, sprenger noen av barnevernsbarna seg vei gjennom livet - mot de fleste odds. «Løvetannbarn» er ti beretninger om barna som klarte seg, riktignok ikke alle like godt.

Gunnar Ringheim og Jane Throndsen: «Løvetannsbarn - De klarte seg - mot alle odds».
Cappelen 183 s. Kr 249,-

Det ligger i språkbildet «løvetann» at selv om man vokser opp på tross av forutsetningene, er det ikke alle pyntelige hageeiere som setter pris på en.

Hva er hensiktene med en slik bok? Jeg ser tre åpenbare grunner til at den er skrevet, og at den bør leses.

Seg selv

For det første: Historiene berettiger seg selv. Det er sterke, rene, fæle og vakre historier. De er fortalt korthogd og usentimentalt, og nettopp derfor er det vanskelig å ikke få tårer i øynene. De er hjerteskjærende tragiske. Og leseren kan lure på hvordan disse ti barna - som nå alle er voksne i alderen 20 til 50 år - klarer å kontrollere sitt raseri og sin hevngjerrighet. Men de klarer det, noen på det mest sjenerøse vis. Vi lærer om hvilke onde og dumme svin foreldre kan være, og jevnaldrende med. I de fleste av historiene er det alkohol og rus som ødelegger livene. Men det er også mye annen faenskap voksne finner på.

Byråkratiske omsorgssystemer, enkelte egennyttige fosterforeldre og andre dårlige «hjelpere» får også sine pass påskrevet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I etterpåklokskapens lys forklarer en del av disse barna hvordan de begynte som pøbler: «Bedre å bli uglesett enn oversett.» Den negative oppmerksomhet er tross alt bedre enn ingen oppmerksomhet.

Debatt

Men dette er også oppløftende historier. De får det jo til, reddet av gode krefter i dem selv eller i andre mennesker.

For det andre: Boka bidrar til debatt. Og den legger opp til en moden debatt, hevet over tøvete standpunkter om for eller imot barnevernet. Disse individuelle skjebnene bidrar til dypere problematisering, og de fleste av dem gir uttrykk for at barnevernet kom for seint inn i bildet. «Barnevernet, skolen, vennene, naboene og familien visste. Jeg klarer fortsatt ikke å fatte hvorfor ingen grep inn.» Det er så lett å ikke bry seg. Bare i 1996 fikk barnevernet tjue tusen meldinger om omsorgssvikt. Tre tusen av meldingene ble aldri undersøkt. Hvor mange som lider alvorlig overlast uten at det blir meldt fra, vet ingen.

De sterke, subjektive historiene kan bidra til en debatt om hvordan barnevernstjenestene bør organiseres. Ett av «barna» - en 47 år gammel kvinne som i dag er bedriftseier - argumenterer sterkt mot at fosterhjemmene er ryggraden i norsk barnevern. Hun ser det som en uheldig mellomting, som dobbeltkommuniserer til barnet. «Du er en del av vår familie, men du er det ikke.» Hun vil heller ha gode barnehjem - eller adopsjon.

Den tredje grunnen til å lese boka er at den stimulerer oss til å dreie våre blikk fra hva som gjør at det går galt med folk, til hva som virker.

Svar

Med fine ord heter dette å dreie fra patogenese (uhelse) til salutogenese (helse): mestringslære. Og i denne boka får vi en del klare svar på hva som gjør at det går godt. Det er den betydningsfulle andre . Det er i denne boka en Jofrid, Ragnhild, Vigdis, Berit og Sverre. Det er dem som brød seg ekstra, de ansatte som trodde på verstingen for n-te gang, som bar en optimistisk holdning og gjorde en innsats utover tariffen. Det er dem som formidler det enkle og meget krevende budskapet om en utholdende og forutsigbar kjærlighet.

Denne boka bør være en inspirasjon til å tenke over hvordan vi kan organisere våre tjenester, så vi får utnyttet maksimalt det som er av kjærlighet, der hvor det skorter mest på den.

To dyktige journalister har satt sammen en meget engasjerende bok. For min del måtte Anne Holts siste krim vente.

FINN SKÅRDERUD