Oppløftende

Det synger en hemmelig arie i hver av Mozarts sene symfonier. Og den synger på østerriksk kunne vi konstatere, da Manfred Honeck dirigerte Oslofilharmonien i Mozarts Jupitersymfoni i går kveld, den enogførtiende og siste i rekken.

Slik tok Honeck med seg hele sin bakgrunn, fra musikalsk oppvekst i Wien og fra operahusene der han har gjort karrihre, og gjorde framføringen til et drama. Det slo til, på en måte som hevet nivået ytterligere hos et orkester som de siste sesongene har vist at de også kan få grep om Mozart, når de får anledning til å jobbe med dirigenter som vet og kan.

Den store, syngende klangen kom riktignok i veien for Mozart selv, der han gjør brå kast og fordrer letthet og presisjon samtidig. Men den klangen, og mer til, fikk orkestret til gjengjeld bruk for i kveldens hovedverk, Bruckners tredje store messe, i f-moll.

Det klinger østerriksk her også, men nedtonet, knapt som en anelse i et verk som ellers strekker seg mot yttergrensene. Store, himmelvendte klangflater, håndtert av kor og orkester i hårfin grenseoppgang mot det monotone, veksler med varme, sanselig orkesterpartier og dramatiske utbrudd i solistkvartetten. Den var fint besatt, med en lysende Ragnhild Heiland Sørensen på topp.

Men kanskje finest av alt var de innlagte korpartiene uten instrumentledsagelse av noe slag. Her møtte vi Bruckner på sitt mest inntrengende, formidlet av et kor i intens konsentrasjon. All dødvekt som har hemmet Oslofilharmoniens kor var skrellet av. Det gjorde inntrykk, på en måte som gir løfter for framtida.