Oppløs «stats- trossamfunnet»

«Departementet skal holde fingrene av fatet i indre kirkelige anliggender,» sier Bondevik-regjeringens kirkeminister, og høster applaus fra det kirkelige lederskap.

Samtidig har han varslet at han ønsker å fremme en lov om Kirkens dåpsopplæring - hvilket betyr noe i retning av at alle dåpsbarn har såvel rett som plikt til kirkelig undervisning i hva dåpsritualet omtaler som «den kristne forsakelse og tro».

Slike kirkeministre - det vil Kirken ha.

Må det være tillatt å ønske seg at kirkeministeren vil være i stand til - ikke å ha to tanker i hodet på én gang - men heller beholde den ene og samme tanken i sin slalåmferd fra den ene kirkepolitiske sving til den andre. Kirkeministerens uvilje mot å tangere indre kirkelige anliggender i homofilisaken, og hans åpenbare glede over å fremme kirkelige dåpslover illustrerer hulheten og dobbeltmoralen vårt statskirkesystem inviterer til. Saken blir ikke bedre ved at statsråden som ikke ønsker å blande seg opp i indre kirkelige anliggender, tramper i det med begge beina når han anbefaler kapellan Siri Sunde å søke avskjed, til tross for at hun befinner seg i personlig dialog med sin biskop.

Som presters samtaler med sin biskop er et indre kirkelig anliggende, så er også dåpsopplæringen et indre kirkelig anliggende. Det er til og med et nødvendig kirkelig anliggende. Min prestehverdag forteller daglig om kirkelige og pastorale forsømmelser i forhold til de optimale ambisjoner enhver levende menighet har vedrørende døpte barn og ungdom. Vi skulle gjort mer - hatt flere ressurser og flere stillinger til våre indre kirkelige anliggender.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statsråd Lilletuns dåpslov er et håndslag i den retning. Lovens hensikt er selvsagt ikke å taue barn og ungdom til tvangsopplæring i sin dåpspakt, og straffe fravær med bøter eller fengsel. Det handler - som alltid i all slags politikk enten den er utenfor eller innenfor Kirkens murer - om penger. Et lovfestet prosjekt får større offentlig støtte enn et velmenende privat prosjekt. Og som med lovfestede prosjekter flest: regningen sendes kommunekassa - vår statskirkeordning er i hovedsak en kommunekirkeordning.

Samtidig roper Kirken om større selvstyre. Større selvstyre og flere penger - slik lyder Kirkens krav. Prinsipielt er statskirken en uting, men i god materialistisk ånd evner Kirken å glede seg høylytt over økede bevilgninger. Kirkelig lobbyvirksomhet står ikke tilbake for verdslig ditto - det kan såvel stortings- som kommunepolitikere vitne om.

I den nyere kirkelige retorikk skal Kirken forstås som et «trossamfunn». Intet galt i dette - det lyder til og med prinsipielt aldeles korrekt. Koplet til staten blir det imidlertid vanskeligere. Finnes det noen prinsipiell glede over ordkonstruksjonen «Det norske statstrossamfunnet»?

Derfor må «Kirken selv» utfordres på prinsipielt grunnlag. Den må konfronteres med risikoen ved å stå på egne ben. Det er grenser for hvor mye selvstyre man skal kunne forlange uten at det på noe nivå eller i noen sammenheng går utover grådigheten etter større bevilgninger. En statlig organisasjon som jobber både aktivt og dyktig i det årlige budsjettracet om statlige bevilgninger på nøyaktig samme premisser som alle andre statlige organisasjoner, bør kjenne de moralske grensene for hva man etterpå kan kreve av spesialbehandling. Hvor lenge kan man tillate seg å be politikere bevilge penger, for så å møte de samme politikere med hån og skjellsord når politikerne så prøver å stille visse prinsipielle krav til de budsjettposter de er forpliktet til å forvalte i tråd med sine velgeres grunnholdninger?

Homofilisaken illustrerer dette godt. De såkalte «ikke-vigslede» kirketilsatte har i en årrekke hatt utydelige arbeidsforhold hva rettigheter og arbeidsgivere angår. Menighetene har tilsatt - kommunene bevilget, lønnsforhandlinger har foregått med kommunen på arbeidsgiversiden av bordet, og de ansatte representert gjennom arbeidslivets ordinære organisasjoner. Jeg har selv ledet et kommunalt arbeidsgiverprogram, og det var selvsagt aldri noensinne - verken ved lønnsforhandlinger, tilsettinger eller avskjedssaker - på tale å etterspørre noen ansattes seksuelle legning eller samlivsforhold. Alt annet ville vært opprørende, og det ville vært politisk komplett uspiselig i samtlige (?) partier.

Nå er tilsettingssystemet justert - det er ordnet opp i kommunekirkens litt rotete system. Man har fått kirkelige Fellesråd som skal forvalte slike saker, men de økonomiske rammebetingelser fastsettes fremdeles i kommunestyrer. Så har Grete Knudsen - leder for «kirkekomiteen» i Stortinget - påpekt det selvfølgelige at Stortingets premiss for endringen av dette regelverket bl.a. var at arbeidstakere ikke skulle ende opp i mindre trygge arbeidsforhold, og at hun - som en følge av bl.a. Kirkerådets forslag for Kirkemøtet - derfor har bedt kirkeministeren se på dette spørsmålet i lys av dette.

For et slikt initiativ blir hun av Oslos biskop beskyldt for uvitenhet, av andre for overstyring av Kirkens indre anliggender, og av de fleste anmodet om å holde fingrene av fatet. La «statstrossamfunnet» få holde på med sitt. Grete Knudsen har ingen rett til å definere Kirkens læregrunnlag, sier kirkerådsformannen, og glemmer i farten at det har i og for seg ikke han heller. Hvis Grete Knudsen skal holde fram som hun gjør, så kan vi like godt starte oppløsningsprosessen med det samme, sier formannen.

La oss ta Kirkerådets formann på ordet. La oss løse opp systemet snarest mulig. La oss simpelthen innrømme at det er uverdig. Hvis det virkelig er det kirkelige lederskaps alvorlige mening at Stortingets ansvarlige komitéleder har overskredet spillereglene ved å henvende seg til sin fagstatsråd om en fornyet gjennomgang av et ett år gammelt lovverk, så går systemet på såvel Kirkens som statens troverdighet løs.

Biskop Aarflot er kanskje den av biskopene som lengst og ivrigst har ropt på oppløsning av statskirkesystemet. Svakheten med hans argumentasjon - en argumentasjon som har god støtte i Kirken - er at den ensidig fokuserer på Kirkens ufrihet. Etter mitt skjønn er det en tilslørende argumentasjon. Få kirker i denne verden har større privilegier enn den norske statskirke, og det er hån mot de kirker som virkelig kjemper under trange kår å snakke om Den norske Kirkes statlige fangenskap.

Dessverre har vi til gode å se argumenter fra kirkelig hold som påpeker statskirkesystemets udemokratiske karakter, og som påviser de mange kirkelige privilegier som opprettholdes gjennom ordningen. Disse spenner over såvidt bredt spekter som lovfestet krav om kirkelig medlemskap for halvdelen av regjeringen, andakter og gudstjenester i NRK, kristne formålsparagrafer i skoleverket, konfesjonsdominert kristendomsundervisning o.a. Nå kan det argumenteres for flere av disse ordningene uavhengig av statskirkesystemet, men det er klart at såvel historisk som kulturelt og politisk ligger Grunnlovens '2 til grunn for det hele.

På Kirkens mer radikale fløy - av en eller annen grunn også i Arbeiderpartiet - har det vokst fram en slags statskirkekonservatisme, som - i angst for hva som ellers kan skje - fastholder på ordningen som vern mot truende og reaksjonære krefter. På sikt tror jeg slike holdninger er å skyte seg selv i foten. Det blir verken noen levende kirke eller troverdig stat om man søker å opprettholde vern mot «det onde» gjennom administrative forordninger. Dessuten gir det bare enkelte kirkepolitikere økt vann på mølla.

Det er varslet en ny kirkelig kommisjon om statskirkesystemet. Det vil bli en avgjørende test for den kirkelige selvkritikk om de der slipper synspunkter til som drøfter statskirkesystemet ut fra alminnelige demokratiske idealer, og som rett og slett spør om systemet hører et anstendig og demokratisk samfunn til. En kirke som selger sin identitet for retten til å utnevne proster og biskoper selv, står i fare for å bli en så selvgod og selvopptatt kirke at den simpelthen skygger for det budskap den opprinnelig var kalt til å bære fram.

Privilegiekirken er en svakere kirke enn martyrkirken. Statstrossamfunnet bør bringes til opphør. Kanskje kunne det til og med være en sak for verdikommisjonen.

statskirken

Kapellanen i Vestre Aker menighet i Oslo, Rolf Berg, tar i denne kronikken Kirkeledernes «trossamfunns-retorikk» på alvor og argumenterer for hva den i sin konsekvens bør føre til om den ikke skal ende i hulhet og dobbeltmoral, nemlig et skille mellom stat og kirke. Systemet har en udemokratisk karakter samtidig som det undergraver Kirkens mulighet til å bære fram det budskapet den er kalt til å bære fram.

Må ut-

fordres på

prinsipielt

grunnlag

Svakheten

ved

Aarflots

argument