KORTREIST BISTAND: Syriske flyktninger i kø for å få hjelp fra FN-organisasjonen UNHCR i Tripoli i nabolandet Libanon. Foto: Omar Ibrahim / Reuters / NTB Scanpix
KORTREIST BISTAND: Syriske flyktninger i kø for å få hjelp fra FN-organisasjonen UNHCR i Tripoli i nabolandet Libanon. Foto: Omar Ibrahim / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Opplysende bistandsdebatt?

De som får statsstøtte for å drive en opplysende debatt om utviklingsspørsmål, bidro i høst til det motsatte.

Meninger

I høstens forslag til bistandsbudsjett foreslo Regjeringen å redusere støtten til norske sivilsamfunnsaktører for blant annet å finansiere økte utgifter i forbindelse med flyktningsituasjonen. Blant kuttforslagene var den såkalte informasjonsstøtten, som i stor grad går til norske sivilsamfunnsaktører for å drive opplysende og kritisk debatt om utviklingsspørsmål.

De som sto i fare for å oppleve kutt, og deres allierte på Stortinget, raste. 21 norske organisasjoner gikk sammen og argumenterte for at «kutt i bistand kan føre til økt migrasjon og betydelig økte kostnader». Flere politiske partier kom med liknende budskap. KrF gjentok ved flere anledninger at norsk bistand er viktig for å motvirke flere kriser og mer migrasjon fra utviklingsland. SV fremholdt: «Utenriks- og utviklingspolitikken behøver kompetanse og kritiske røster. Det norske organisasjonslivet vil få svekket sin mulighet til å arbeide som uavhengig vaktbikkje for utenriks- og utviklingspolitikk dersom regjeringens kutt gjennomføres».

Kort oppsummert var budskapet følgende: Kuttet i bevilgningene til norske sivilsamfunnsaktører ville føre til mer migrasjon og kriser, og særlig kuttet i informasjonsstøtten ville hindre en god og opplysende debatt om utviklingsspørsmål. Dette ble gjentatt i debatter og paroler.

Stemmer det?

Mye tyder på at norske organisasjoner leverer god bistand til en god pris, men i et Norge som opplevde en migrasjonskrise på nært hold, holdt det kanskje ikke å snakke om bistandstiltak i fremmede land. Kanskje følte noen at man måtte koble debatten tettere på vanlige nordmenns følelser - og så dro man til litt ekstra og fremstilte bistanden som en slags løsning på migrasjonskrisen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er bare at man da konstruerte en årsakssammenheng man ikke hadde god dekning for. Det er ofte fristende å snakke om bistandens såkalte aggregerte effekter for å forenkle den enorme kompleksiteten som er knyttet til utviklingsspørsmål. Men debatten om bistandens betydning for migrasjon er nettopp et eksempel på at norske organisasjoner og deres allierte ikke alltid fører en mer opplysende og kritisk debatt om viktige globale spørsmål. I dette tilfellet brukte man strengt tatt selektiv dokumentasjon og noe som tenderte mot synsing for å fremme bestemte standpunkter.

For eksempel var både Minerva, Nettavisen og NRK tidlig ute med å vise til at argumentet om at mer bistand vil forebygge migrasjon ikke har særlig solid støtte i forskning. Flere forskere har påpekt at det er veldig vanskelig å fastsette en robust sammenheng mellom bistand og migrasjon. Men hos samfunnsaktører som får støtte for å opplyse og vise til forskning, ble dette i stor grad ignorert.

Fagbladet Bistandsaktuelt var blant de få som gjorde hjemmeleksen sin. Der kunne man blant annet lese at noen former for bistand i enkelte sammenhenger kunne forebygget migrasjon, for eksempel om bistanden hadde bidratt med mer hjelp og ressurser i nærområdene rundt Syria. Interessant nok er dette argumentet som det bistandskritiske partiet Frp fremmet tidligere i høst. Men vårt poeng er at det som får mennesker til å legge ut på vandring, er et usedvanlig sammensatt spørsmål, der bistanden (om den kan omtales i entall) bare er én av veldig mange faktorer.

Det var også enkelte som fastslo at kuttene i bistanden ikke var faglig fundert. De henviste til fagsjef ved Norads evalueringsavdeling, Øyvind Eggen, som på sin private blogg påpekte at det manglet et tydelig faglig grunnlag for regjeringens prioriteringer. Også informasjonsstøttens «eget» nettsted, rorg.no, lenket til dette blogginnlegget. Ettersom Eggen plutselig ble et beleilig «sannhetsvitne» for organisasjonenes sak, publiserte han raskt et nytt innlegg, der han presiserte at han heller ikke så «gode faglige grunner for å beskytte bistand via sivilsamfunnet». Men dette var det nærmest ingen som henviste til.

Kunnskap om de ulike lands institusjoner og styresett, lokale politiske forhold og helse- og utdanningssystemer er avgjørende. Det er disse forholdene som legger premissene for hva slags bistand som er hensiktsmessig. Men ikke alle aktører virker like opptatt av å formidle kunnskap som allerede finnes. Mens Regjeringen, med rette, ble kritisert for svak faglig begrunnelse for sine kuttforslag, kan vi heller ikke se at budsjettforlikets tillegg på 2,5 milliarder kroner til bistandsbudsjettet (hvorav mye gikk til sivilt samfunn) er så mye bedre faglig begrunnet. Men ettersom de mest høylytte bistandslobbyistene fikk sitt, virker nå kravene til faglighet påfallende dempet.

Så hvem bidrar til en opplysende og kritisk debatt om utviklingsspørsmål? En del forskere har vært aktive, men flere bør selvsagt komme på banen for å formidle sine forskningsresultater. Man bør også kunne forvente at mottakerne av informasjonsstøtten bidrar til nyansering. Men i høstens debatt fremsto en ellers så nyttig informasjonskanal som rorg.no som et talerør for særinteressene til bistandsorganisasjonene. De fleste organisasjonene og deres politiske støttespillere ble hyppig sitert (for eksempel påstanden om at bistand kan forhindre migrasjon), mens kritiske og nyanserende røster var påfallende lite synlige.

Noen spørsmål melder seg: Hvor objektiv og nyansert er organisasjonenes informasjonsarbeid i behandlingen av bistandsbudsjettet når deres egne økonomiske interesser står på spill? Er engasjement og antall artikler til forsvar for informasjonsstøtten i samsvar med mandatet om å opplyse om utviklingsspørsmål i utviklingsland? På hvilke premisser blir kunnskap og resultater om utviklingsspørsmål formidlet?

Høstens bistandsdebatt viser at man bør være forsiktig med å uttale seg om den samlede effekten av bistand. Bistanden er i dag så mangfoldig at det trolig kan føres argumenter som går i de fleste retninger. Å si noe samlet om migrasjonseffekten i en rekke høyst ulike land burde man vokte seg for.

Bistandsorganisasjoner har en viktig altruistisk agenda. Deres arbeid hjelper utvilsomt mennesker i nød og de har mange gode argumenter på sin side. Derfor er det skuffende at man velger å løfte frem et nokså tendensiøst standpunkt i et spørsmål man vet at det hersker sterk faglig tvil om. Det bidrar til «en situasjon hvor konsensuspress begrenser en erfaringsutveksling», som Stortinget advarte mot i sin behandling av informasjonsstøtten i 2012.