OPPLYSNINGSMANN I 2015: En tegning av opplysningsfilosofien Voltaire, med påskriften «Je suis Charlie», ble hengt opp i gatene i Paris etter terrorangrepet på Charlie Hebdo. 250 år etter at opplysningsfilosofene forandret Europa blir ideene deres fortsatt debattert, særlig i integreringsdebatten. Foto: AP Photo/Thibault Camus.
OPPLYSNINGSMANN I 2015: En tegning av opplysningsfilosofien Voltaire, med påskriften «Je suis Charlie», ble hengt opp i gatene i Paris etter terrorangrepet på Charlie Hebdo. 250 år etter at opplysningsfilosofene forandret Europa blir ideene deres fortsatt debattert, særlig i integreringsdebatten. Foto: AP Photo/Thibault Camus.Vis mer

Opplysningens arvinger

Hvor riktig er argumentet om at «islam ikke hadde noen opplysningstid»?

Meninger

Lite visste filosofene som brakk om på verden for 250 år siden at tankene de forfektet, skulle bli brakt på bane i diskusjonen om integrering og religionsmøter så mye senere. Både intellektuelle som Ian McEwan og Julia Kristeva og innvandringskritiske populister som Per Sandberg og Hege Storhaug har tilbudt denne forklaringen: Integreringsproblemene av i dag har å gjøre med at opplysningstiden som endret Europa, ikke nådde de islamske landene.

Det som en gang var et progressivt prosjekt som utfordret det bestående, har blitt et hyppig anført argument mot venstresidens generelt mer optimistiske syn i innvandringsdebatten. Men stemmer det at «islam ikke hadde noen opplysningstid»? Og kan det brukes som årsaksforklaring i dagens ordskifte?

Opplysningstiden begynte tidlig på 1600-tallet og kulminerte med den franske revolusjon i 1789. Tredveårskrigen hadde gjort at de religiøse dogmene fremsto som stadig mer destruktive, og den uavhengige vitenskapen demonstrerte sin styrke.

Europas intellektuelle la seg i de mentale selene for å artikulere et samfunns- og menneskesyn basert på vitenskapelige metoder. En grunntanke var at den menneskelige fornuft, løst fra dogmebasert kristendom og politisk sensur og gitt anledning til å bli informert og utdannet, var det beste grunnlag for innsikt og moralske vurderinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opplysningsfilosofiens perspektiv var kunne anvendes på alle deler av livet: Friheten og likeverdet som ble forfektet, gjaldt det politiske, moralske, estetiske, økonomiske og religiøse feltet.

Eksplosjonen av aviser, tidsskrifter og offentlige diskusjonsarenaer sørget for at disse tankene ble spredd blant det voksende borgerskapet, og opplysningsideene var en sterk inspirasjon bak tre revolusjoner: Den britiske revolusjonen som styrtet Oliver Cromwell i 1688, den amerikanske revolusjonen i 1775 som førte til nedtegningen av den progressive amerikanske grunnloven, og, ikke minst, den franske revolusjon i 1789.

Det bar også vitnesbyrd om opplysningsidealenes utfordringer da omveltningen i Frankrike kastet landet ut i et blodig terrorvelde som var minst like undertrykkende og dogmatisk som det gamle regimet. Opplysningsfilosofene var først og fremst kritikere og skeptikere, og ideene deres lot seg ikke umiddelbart omsette i et robust styresett, i alle fall ikke av maktmenneskene som tok på seg å forvalte dem i praksis. Forestillingene om en ny og mer rettferdig verden bar i seg et potensial for utopisme og absolutisme.

Den grenseløse troen på den menneskelige fornuft tok heller ikke høyde for hvordan følelseslivet og driftslivet kunne komplisere valgene til et menneske som var friere enn før, og 1800-tallet brakte med seg klare korrekser, både gjennom romantikernes betoning av kraften i det subjektive og emosjonelle og vekten på de mørke understrømmene i sinnet som ble studert av Nietzsche og Freud.

Fornuften var heller ikke alltid så konstruktiv eller altruistisk som heiagjengen håpet på. Gjennomslaget til opplysningsideene kunne ikke hindre at både 1800-tallet og 1900-tallet ble ustabile og krigerske. Totalitære stater og ekstreme ideologiske miljøer på den ene og den andre ytterkant skulle ennå sensurere og forfølge meningsmotstandere. Religionen fortsatte å ha sterk innflytelse og være grunnlag for sterk sosial sensur av de som ikke tilhørte majoritetens seksuelle legning eller vanligste samlivsform.

Men det dypeste hugget i repet som forbandt kirke og stat var gjort, og religiøs uenighet ble etter dette noe som ble kranglet om i salongene og avisene snarere enn grunnlag for voldelige reaksjoner gjennom krig og forfølgelse — med et åpenbart unntak for jødene.

Likevel var det denne perioden som endret kontinentet og kan sies å ha gitt det sin karakter. Prinsippene for moderne folkestyre, om maktdeling mellom uavhengige institusjoner, om universelle menneskerettigheter, om religions- og ytringsfrihet, er arvet fra de endringsivrige herrene i pudderparykker.

På begynnelsen av 1800-tallet ble kontakten med den muslimske verden større, og for herskerne i Midtøsten syntes det klart at europeernes åpenhet ga dem et økonomisk og teknologisk forsprang. Helt nye tanker var dette heller ikke her: Mens Europa stampet seg gjennom middelalderen hadde det vært i muslimske land naturvitenskapelige ideer hadde blitt ivaretatt og utviklet.

Snart opplevde urbane knutepunkter som Kairo, Konstantinopel og Teheran mye av den samme eksplosive utviklingen. Utdanning ble mer utbredt. Antallet aviser økte. Utdanning, særlig utdanning for jenter, ble mer utbredt. Det ble jobbet for å skape en moderne teologi der forkynnelse kunne kombineres med et vitenskapelig verdensbilde.  

Men i Midtøsten og Nord-Afrika forble disse tankene i stor grad et overklassefenomen. Fordi de hadde et vestlig forbilde, kunne de gjøres til identitetsspørsmål. Det kunne fremstilles som bedre å dyrke sine egne tradisjoner snarere enn å bli en blass kopi av dekadente kolonimakter.

På 1900-tallet skulle de sekulære prosjektene til så ulike statsoverhoder som den persiske sjahen og den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser lide under at de ble forbundet med autoritære herskere som forfulgte meningsmotstandere og så på de religiøse politiske miljøene som sine fiender. Opplysningsideene som endret Europa til det ugjenkjennelige, trengte ikke gjennom institusjonene og sank ikke ned i det folkelige jordsmonnet i den muslimske delen av verden.

I dagens Europa finnes betydelige verdiforskjeller knyttet til religiøs og kulturell bakgrunn. 28 prosent av britiske muslimer ønsker sharialov fremfor britisk lov. 56 prosent av danske muslimer sier at det bør være forbudt å kritisere religion, hele 81 prosent at det ikke burde vært lov å publisere Muhammed-tegninger. I en tysk undersøkelse sier 75 prosent av muslimske respondenter at det bare finnes én tolkning av troens hellige tekst, mot 17 prosent av kristne.

Dette er opplysningsspørsmål, direkte forbundet med verdiknutene som ble heftig debattert på 1700-tallet: Om religion skal være forbundet med politikk, om hensynet til det hellige skal stå over den enkeltes rett til å ytre seg, om man søker seg frem mot bedre løsninger utarbeidet av og for mennesker, eller mot en evig sannhet spikret ned en gang i fortiden.

At forskjellene er markante, kan tyde på at utfordringene ved å føye sammen kulturer med så ulik historie, har vært undervurdert — selv om de også så klart har å gjøre med mye mer enn religion: Hvor i et land den enkelte kommer av, og hva slags utdannelse og jobb det er mulig å ha der, spiller inn. Men omkampen om verdier og prinsipper i samfunnet, som følge av en stor tilstrømning av mennesker som ikke på samme måte har vært gjennom over to hundre år med rykkvis liberal utvikling av styresett, verdier og økonomi, kunne vært forutsett.

Samtidig kan formuleringen «islam har ikke hatt noen opplysningstid» antyde en verdienighet som aldri har vært til stede i noe samfunn. Et slikt bilde undervurderer både de sterke kreftene som har jobbet mot de opplysningsinspirerte frihetene i Vesten, og de iherdige demonstrantene som jobber for de samme i land som Egypt og Iran. I alle kulturer er det kontinuerlig verdikamp, ikke konsensus, som er normalen.

I det reformerte Europa har det alltid vært plass til konservative religiøse minoriteter. Å møte konservative fra en annen religion med mistenksomhet, ville være å henfalle til fallgruven som ligger i det moderne gjennombruddet: Å glemme at toleranse også må gjelde de som vil finne en annen måte enn filosofenes å forene gammel tro og moderne liv på. For den som gråter over det blodige etterspillet etter den arabiske våren, er det også verd å huske på at revolusjonen i Frankrike førte med seg over hundre år med politisk ustabilitet, der vaklende demokratier vekslet med autoritære styresett.

Men bevisstheten om at denne verdensdelen har sin spesielle historie, at det er en lang og friksjonsfylt prosess som har frembrakt mange av kjennetegnene innbyggerne i dag tar som en selvfølge, må være av det gode. Det minner om at alle er produkter av ulike omstendigheter, og at hvis prinsippene og sedvanene som ligger til grunn for samfunnet, skal bevares, må de artikuleres, formidles og argumenteres for. Og det minner om at prinsippene som gikk fra å være fritenkernes intellektuelle opprør til å bli statlige grunnstener, som ytrings- og trykkefrihet, folkestyre og maktfordeling, er premisser for det moderne demokratiet som ikke kan utvannes.

Debatten om opplysningsideene varer ved. Den er ikke unik for Europa eller Norge, men akkurat stedet den er på, og posisjonen de forskjellige stemmene snakker fra, om de vil utfordre eller bevare det bestående, er unik. Så gjelder det å ha en klar oppfatning om hvilken retning den skal bevege seg

ALLE HAR UKRENKELIGE RETTIGHETER: Den franske menneskerettighetserklæringen ble utarbeidet i det første revolusjonsåret, 1789, og var inspirert av opplysningsfilosofien.
ALLE HAR UKRENKELIGE RETTIGHETER: Den franske menneskerettighetserklæringen ble utarbeidet i det første revolusjonsåret, 1789, og var inspirert av opplysningsfilosofien. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook