Opplysningstelefonen for menn

Opplysningstelefonen for menn som kjøper sex startet i høst. Et lite, billig tiltak med bare frivillig innsats. Media og noen kvinneaktivister reagerer negativt. Prostitusjonstiltakene i Oslo spør: «Hvorfor? Er straff og fordømmelse veien å gå?»

Kjønnshandel er et begrep vi adopterte fra Sverige i begynnelsen av 80-årene, da fokus på prostitusjon som et sosialt problem ble reist for alvor. Kjønnshandel skulle fokusere på at prostitusjonen hadde to parter, en kjøper og en selger. Tradisjonelt har kvinnen som part i kjønnshandelen vært den part som har vært i fokus, blitt stigmatisert og som mytene har vært knyttet til.

I september 1981 og april 1983 ble to hjelpetiltak; Nadheim, Stiftelsen Kirkens Bymisjon og Pro-senteret Oslo kommune etablert i Oslo, med kvinnene i kjønnshandelen som målgruppe. Natthjemmet, Stiftelsen Kirkens Bymisjon kom til i 1990.

Det som var viktigst for forståelsen av fenomenet prostitusjon på den tiden vi startet våre virksomheter, var sterkt preget av tidens radikale kvinnebevegelser. Forståelsen av mannen som overgriper og utnytter i prostitusjonen var viktig. På samme måte var fokus sterkt knyttet til at det «alltid var en mann bak» som hallik, utpresser og utnytter.

Da vi valgte prostitusjon som vårt arbeidsområde var det ut fra noen sentrale begrep. Solidaritet med en gruppe kvinner som bar et stigma, og et menneskesyn som er tuftet på likeverd som menneske, uansett hvilke erfaringer vi har gjort i livet. Med dette menneskesynet ble kjønnshandelen et fenomen vi ikke kunne forsvare fordi sexhandel gjør mennesker til objekter og som sådan kommer i konflikt med det menneskesyn som understreker likeverdet.

Møtene med flere hundre kvinner igjennom 15- 16 år har bidratt til viktig erfaring og erkjennelse. Bildet av kvinnene i prostitusjonen er ikke entydig. Det er ikke lett å forklare årsaken med enkle svar. Nyansene er nesten like mange som antall kvinner. Noen felles trekk kan vi skimte, men de enkle svar kan vi ikke gi.

Om våre motiver for å gå inn i dette arbeidet kun hadde vært knyttet til en forståelse av prostitusjon som «undertrykkelse av kvinner», ville vi fått problemer med å forstå den virkelighet vi lever i. Vår forståelse fører også til at vi ikke ser gruppen kvinner som «ofre», og gruppen menn som «overgripere». Makten og avmakten i kjønnshandelen er ikke knyttet til henholdsvis mannen og kvinnen, her snakker vi om et langt mer komplisert spill, hvor seksualitet og forhold mellom kjønn står sentralt.

En annen side ved det å være menneske, slik vi ser det, er ansvaret og valgmulighetene. Ansvaret for eget liv, selv med en umulig historie i bagasjen. Hun er den eneste som kan se andre alternativer for seg selv, og foreta nye valg. Møtet med kvinnene har bidratt til at vi har måtte se på oss selv og vår forståelse av fenomenet kjønnshandel med stadig nye øyne. Det er krevende og til tider slitsomt å skulle forholde seg til alle nyanser. Verden hadde vært lettere å forstå om alt hadde passet inn i våre egne modeller.

Det som imidlertid blir stående fast, er solidariteten med en gruppe kvinner som har problemer. Vi har gode erfaringer med at hun kan løse disse. Et sentralt element i møte med den enkelte, er formidlingen av at hun har en egenverdi uansett hvilke erfaringer hun har samlet i et vanskelig liv. Det bærer.

Det er fortsatt lite vi vet om mannen i kjønnshandelen. Bildet av mannen som overgriper og utnytter står nok sterkt. Noen undersøkelser har gitt oss noe viten, men det er fortsatt mye som gjenstår. Det vi vet om mannen har vi dels fra forskningsprosjekter, fra egne møter med ham og via kvinnene vi har møtt. Undersøkelsene forteller oss at rundt 13 prosent av den norske mannlige befolkningen har kjøpt sex en eller flere ganger, det vil si 250000 menn. De forteller om bakgrunnen for sine sexkjøp at de søker uforpliktende møter, de søker spenning eller de kjøper sex fordi de mener de mangler muligheter på annen måte. Våre egne møter med mannen i kjønnshandelen, og de bildene kvinnene har gitt oss om ham, forteller oss om mennesker i ulike situasjoner og med ulike motiver, men han er ikke en «spesielt annerledes» mann. Det er kanskje dette som gjør det så vanskelig for oss å møte ham som et medmenneske - han blir for nær oss med sin alminnelighet? Det er på en måte litt greiere at vi har tiltak for kvinnene i prostitusjonen, henne har vi bilder av som gjør henne mer «verdig trengende» for vår omsorg og hjelp. Slik skal ikke verden være. På samme måte som vi møter kvinnene i prostitusjonen, hvor de forteller oss om en virkelighet hvor respekten for enkeltindividet står sentralt, på samme måte må vi lytte til den virkelighet mannlige sexkjøpere forteller om. Disse fortellingene er grunnlaget for endring. De eller det menneske som ber om støtte og råd, skal få det - uansett. Og aller viktigst, det er på tide å trekke kunden inn i prostitusjonsdebatten og lansere tiltak som retter seg mot ham.

Når en gruppe menn i disse dager står fram med sine erfaringer fra Opplysningstelefonen for menn som kjøper sex etter en kort periodes drift, blir de møtt med uttalt skepsis og reportasjer som tenderer til å latterliggjøre tilbudet. Dette undrer oss.

Har ikke de samme organisasjoner som nå åpent fremmer sin skepsis etterlyst at menn må på banen i kampen mot kjønnshandelen?

Det er åpenbart at kvinnene i kjønnshandelen er mest utsatt og bærer de største byrdene. De skal vi fortsette å hjelpe. Men hvis kjøperen i kjønnshandelen forblir usynlig, vil vi fortsette med å forstå prostitusjon synonymt med kvinner som selger sex. Dette er feil. Menn som kjøper sex er den langt største gruppa i denne transaksjonen.

Når Oslo kommune nå yter 90000 kroner til et lite prosjekt, må alle gode krefter ønske dette velkommen. Et langsiktig mål for kommunen og oss er å redusere omfanget av kjønnshandelen. Mange ting kan gjøres på veien. En liten innsats vil være denne opplysningstelefonen. Her er målsettingen:

- å innhente ytterligere kunnskap om kundene

- informasjon om HIV og andre seksuelt overførbare sykdommer

- rådgivning med ensomhets-, relasjons-, og seksuelle problemer.

Vi som jobber i prostitusjonsgruppene til daglig er ikke spesielt naive og tror på ingen måte at denne telefonen skal hindre alle menn i å kjøpe sex. Men vi velger en vei hvor dialog med den det gjelder foretrekkes framfor straff og brennemerking. Det vil alltid være slik at ett samfunnsmessig tiltak ikke kan fjerne all prostitusjon. Dette fenomenet er mangslungent og sammensatt og krever innsatser på mange områder.

For å sitere Annick Prieur og Arnhild Taksdal som har skrevet boka: «Å sette pris på kvinner - menn som kjøper sex»:

«Prostitusjon er ett av flere uttrykk for mange menns vansker med innlevelse og gjensidighet. Vi løser ikke problemet ved å skape bilder av kundene som det er enkelt å ta avstand fra.»

vigkjønnshandel

Tidligere i høst ble opplysningstelefonen for menn som kjøper sex startet. Reaksjonene har vært forskjellige. Både enkelte medier og noen kvinneaktivister har reagert negativt, mens kronikkforfatterne som er ledere for ulike prostitusjonstiltak i Oslo spør: «Hvorfor? Er straff og fordømmelse veien å gå?» Kirsten Frigstad er leder for Natthjemmet og Erik Sahlberg er leder ved Nadheim, begge institusjoner drevet av Kirkens Bymisjon, mens Liv Jessen er leder ved Pro-senteret, Oslo kommune.

Ser på

kjønnshandel

med stadig

nye øyne

Målet er

å redusere

kjønns-

handelen