Opplysningstiden – har vi den nå?

Norsk offentlig debatt trekker stadig på referanser til opplysningstiden. Ikke uten grunn. Diskusjonen som fulgte Mohammad Usman Ranas prisvinnerkronikk i Aftenposten sist vinter, dreide seg om sekularisering, menneskerettigheter, toleranse og ytringsfrihet, alle begreper som ble utviklet i opplysningstiden. Nettopp denne debatten viste hvordan sentrale opplysningsprinsipper ennå er noe som ulike grupper kjemper om å ha definisjonsmakten over. Rana påberoper seg menneskerettighetene i sitt oppgjør med norsk religionsfiendtlighet. Hege Storhaug forsvarer de samme i sin kritikk av Ranas «islamisme». Som vi husker fra Storhaugs bok fra 2006 («Men størst av alt er friheten»), så unner hun muslimene en opplysningstid. Hun unner dem «en Voltaire», som møter ethvert dogme med tvil, skepsis og opprørstrang.

Men hva er egentlig «en Voltaire»? Hva er «en opplysningstid»? Rana-debatten, liksom diskusjonene rundt Muhammed-tegningene, har vist hvordan arven fra opplysningstiden er kompleks, og langt ifra entydig. «Menneskerettigheter» kan påkalles både for og imot fri religionsutøvelse. Og appellen til ytringsfrihet trenger ikke å gå hånd i hånd med toleranseidealet, selv om Voltaire var en iherdig forsvarer av begge.

Hvordan disse to opplysningsidealene, ytringsfrihet og toleranse, støtte sammen i debatten omkring Muhammed-tegningene, har blitt svært klokt behandlet i en bok som kom fra Danmark i vår. Thomas Bredsdorff og Lasse Kjældgaards «Tolerance – eller hvordan man lærer at leve med dem, man hader», viser at selv om trykkingen av tegningene kan forsvares med henvisning til ytringsfrihetsidealet, så kan den kritiseres med henvisning til idealet om toleranse – et ideal som blant annet handler om respekt for forskjell, verdsetting av annerledeshet og, ikke minst, om betingelsene for fredelig sameksistens i multikulturelle samfunn. Bredsdorff og Kjældgaards bok handler om toleransens kronglete idéhistorie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Toleranse er et av disse komplekse prinsippene som ble født som svar på en bestemt historisk situasjon – i kjølvannet av religionskrigene i Europa – og som må defineres på nytt i nye historiske situasjoner. Dette fordi toleransen alltid involverer en debatt om dens grenser. Ateisme kan ikke tolereres, mente toleranseforkjemperen Voltaire. I dag må vi spørre om vi kan tolerere intoleranse. Eller om vi kan tillate oss å bruke tvang og vold i toleransens navn.

Opplysningstiden var fødested for det moderne, vestlige intellektuelle inventaret. Et inventar som ikke er like oversiktlig og sirlig ordnet som vi kanskje skulle ønske. Det som skjedde på 1700-tallet var et slags ideologisk Big Bang, som de fleste av våre idealer og høyst ulike politiske bevegelser kan spores tilbake til: Sekulær liberalisme, republikanisme, demokrati, sosialisme, konservatisme, for å nevne noen. Derfor er også opplysningstiden gjentatte ganger blitt gjenstand for definisjonskamp, nå sist i forbindelse med spørsmålet om hvordan Vesten skal forholde seg til islam og islamsk fundamentalisme.

Dagbladets bokanmelder Stian Bromark bemerket for et par år siden det faktum at opplysningstidens reservoar av verdier var i ferd med å slippe ut av de politisk korrekte hendene til kulturradikalerne, og at det i dag er stadig oftere de konservative aktørene som påkaller prinsippene om fornuft, frihet, sekularisme og menneskerettigheter i sin kritikk av islamsk fundamentalisme. Jeg vil påstå at denne kampen om opplysningstiden ikke bare står mellom kulturradikale og konservative. Den står også mellom ulike religiøse og sekulære krefter, mellom ulike måter å forstå og anvende menneskerettighetene på. Ulike måter, som alle har sine røtter i opplysningstiden selv. For til syvende og sist handler denne kampen om hvordan vi forstår mennesket.

Opplysningstenkningen var uten tvil preget av en intens utforskning av mennesket. Denne foregikk på sekulære premisser, men sjelden i motsetning til religiøs overbevisning. Når arten Homo Sapiens jubilerer i år, er det fordi det er nøyaktig 250 år siden den dypt religiøse svenske naturhistorikeren Linné klassifiserte mennesket som en del av naturens orden, på linje med dyrene, og ga det navnet Homo sapiens – det vitende, eller selvbevisste, mennesket. Det er selvbevisstheten som skiller mennesket fra dets nærmeste slektninger, apene.

Anstrengelsene for å naturalisere mennesket, men samtidig for å fremheve dets særtrekk og unike status, var viktig for opplysningstenkerne. Det ledet ut i en rekke paradokser, av religiøs, moralsk, sosial og politisk art. Opplysningstenkningen vaklet mellom pessimisme og optimisme, mellom determinisme og voluntarisme i menneskesyn, mellom fornuft og følelser, religiøsitet og skeptisisme, akkurat som den vaklet mellom en grenseløs tillit til det opplyste eneveldet på den ene siden, og drømmen om den liberale republikken på den andre. Den vaklet også mellom en sterk tendens til å tenke i universalistiske termer, på hva som kjennetegner og tilhører det menneskelige individ i sin alminnelighet, og en annen sterk tendens til å tenke mennesket i lys av ulike etablerte sosiale grupper og roller. Opplysningstenkningen beveget seg mellom å opphøye likhet og å dyrke forskjell.

«Jeg er menneske av nødvendighet, og fransk av tilfeldighet», skrev Montesquieu. Nasjonalitet var kun en rolle, ikke en identitet, for 1700-tallets verdensborger. Slik ble også de ulike religiøse konfesjonene tenkt, blant toleransens tilhengere. Katolikk, muslim eller jøde av tilfeldighet, Guds barn av nødvendighet. Kjønn derimot, var både rolle, identitet og nødvendig natur for de aller fleste opplysningstenkerne. Det som ble definert som grunnleggende menneskelig på et abstrakt individnivå, ble raskt kjønnsdifferensiert når for eksempel rettigheter og plikter skulle konkretiseres i sosial og politisk praksis. Da var det ikke «menneskerasens» fellestrekk som gjaldt som referanse, men de to kjønnenes ulike natur.

Natur fikk på mange måter den ideologiske rollen som religiøse dogmer tidligere hadde hatt. Kvinner var kanskje individer, men neppe borgere. Argumentene om at biologiske forskjeller ikke nødvendigvis ledsages av moralske eller intellektuelle forskjeller mellom kjønnene fikk liten gjennomslagskraft. Det skulle, som vi vet, ta svært lang tid før opplysningens universelle prinsipper i sosial og politisk praksis ble utvidet til å omfatte også kvinner. De fleste steder skjedde det lenge etter at de hadde blitt gjeldende for slaver, eiendomsløse, i tillegg til ulike etniske og religiøse grupper.

Arven fra opplysningstiden bærer på en rekke paradokser, som vil utfolde seg ulikt i ulike situasjoner, til forskjellige tider. Forståelsen av vår tids kompleksitet er avhengig av en anerkjennelse av de komplekse sidene ved opplysningstiden selv.

•Ellen Krefting er sammen med

Anne Beate Maurseth aktuell

med boka «Mennesket.

Arven fra opplysningstiden»,

på Spartacus forlag.