Opposisjonens siste skanse

VALG I STORBRITANNIA: Hvis David Cameron og de konservative taper for et Labour preget av regjeringsslitasje og en lite populær statsminister, vil det være en katastrofe.

MOT SENTRUM: Partileder David Cameron representerer en ny og mer moderne, postthatcheristisk generasjon av det konservative partiet. Men etter en tid med solid ledelse på Labour, nærmer de to partiene seg hverandre i oppslutning. Foto: Reuters/Scanpix
MOT SENTRUM: Partileder David Cameron representerer en ny og mer moderne, postthatcheristisk generasjon av det konservative partiet. Men etter en tid med solid ledelse på Labour, nærmer de to partiene seg hverandre i oppslutning. Foto: Reuters/Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| DET VAR DA den republikanske visepresidentkandidaten Dan Quayle i den amerikanske valgkampen i 1988 sammenlignet sine kvalifikasjoner med John F. Kennedys at hans demokratiske motstander Lloyd Bentsen utbrøt sine kjente ord: «Senator, jeg tjenestegjorde sammen med Jack Kennedy, jeg kjente Jack Kennedy, Jack Kennedy var en venn av meg. Senator, du er ingen Jack Kennedy».

NÅR DEN BRITISKE konservative lederen David Cameron nå går til valg under slagordet «Vote for change», kan noen kanskje føle seg fristet til å gjøre det klart for ham at han ikke er noen Barack Obama. Man kan også diskutere hvilken forandring han egentlig står for, men det er i hvert fall klart at Cameron har endret sitt eget parti. Om det er nok til å føre partiet tilbake til No 10 Downing Street, kan ingen si sikkert i den uklare situasjonen som råder én uke før parlamentsvalget.

DA DE TAPTE regjeringsmakta i 1997, hadde toryene tilbrakt atten år i Downing Street og partiet var merket ikke bare av regjeringsslitasje, men også av skandaler, indre splid og sårene etter «moderdrapet» på Margaret Thatcher i 1990. I møte med Tony Blairs «New Labour» ble toryene mer enn halvert; partiet mistet 170 plasser i Parlamentet og sto igjen med bare 165 mot Labours 418.  Mens programmet Labour under nylig avdøde Michael Foots ledelse gikk til valg på i 1983 var så venstreradikalt at det huskes best under betegnelsen «historiens lengste selvmordsbrev», omdefinerte partiet under Blairs ledelse seg til et sentrum/venstreparti som også gjorde nedslag på høyresidas tradisjonelle territorium. Under Blair gjorde Labour det samme som Anders Fogh Rasmussen gjorde i Danmark, men som vi ennå ikke har sett i Norge — de endret selve det politiske landskapet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer