Oppoversnobbene

I 80-åra lyttet jeg noen måneder til forelesninger på Freie Universität i Berlin. I korridoren utenfor et av auditoriene hang der en rad av bilder. Bilder av kjente jurister, leger, arkitekter, prester, historikere. Bildene hang der til skrekk og advarsel. Alle disse kloke hodene var gått inn i nazistpartiet som aktive medspillere og var ansvarlige for et terrorregime. Det var Tysklands såkalte elite som hang der på veggen. Siden den gang har jeg vært lite begeistret for ordet «elite». Kunnskaper garanterer ikke for noe om ikke også etikken, integriteten og ansvarsfølelsen er på plass.

Dessverre så er de fleste i vår såkalte (norske) «kunnskapselite» enten de er leger, ingeniører, jurister, forfattere av en sådan konstitusjon at vi ikke lenger kan stole på dem. De aller fleste er blitt som vår «finansielle elite». Makt, prestisje, penger styrer det meste av deres bevegelser. Kunnskap alene garanter dessverre for ingenting, Faldbakken.

Dersom vår klode er i ferd med å gå opp i biter så skyldes det i all hovedsak manglende konsekvenstenkning hos nettopp dem som i egenskap av sine enorme kunnskaper burde være seg sitt ansvar bevisst.

Hvor er dette «godtfolket» du prater om, Faldbakken? Jeg kjenner mange alminnelige borgere. De har alle stor respekt for kunnskap. Altfor stor. Mangelen på respekt for kunnskap finner jeg dessverre mest hos nettopp de såkalte kunnskapsmenneskene. Det er få som har så lite pent å si om hverandre som nettopp advokatene, legene, lærerne. Nedrakkingen kan til tider virke pinlig. «Oppoversnobbingen»  foregår nok mest ved at de som «vet mest» tramper hverandre nedover. De som ikke har utdannelse synes mest dette er skrekklig trist. Hva skal de si til sine barn?

Der finnes en kulturell elite i dag. Og landet har flere velutdannede folk enn noensinne. Problemet er nok mest at våre spesialister ikke lenger populariserer sine kunnskaper for bermen som leser Dagbladet eller Aftenposten. De har mer enn nok med å sole seg i hverandres glans på konferanser og møter som foregår hvor som helst i verden.

Seier og glede og prestisje opplever de når en artikkel trykkes i et fagtidsskrift som kun leses av dem som forstår.

Eliten er for lengst blitt internasjonal. Vi har stjerner i Norge innfor for eksempel arkitektur eller medisin som knapt en journalist kjenner navnet på, men som blir invitert til å holde foredrag i Tokyo og Shanghai og Delhi. Våre journalister har ikke forståelse, kapasitet eller ressurser til å formidle eller popularisere denne innsikt.

Den bitte lille landsbyen Norge er for lengst blitt del av en stor verden med mange deler spredt rundt omkring. Eliten sitter også rundt omkring. Og de prater alle sammen med hverandre. Har du ikke forstått dette Faldbakken? Kanskje det er på tide at du begynner å lese utenlandske aviser. Og kanskje et par av våre fagtidskrifter?

Det er for øvrig imponerende at Faldbakken maner seg til mot. Noen må jo tørre å si det. At Arne Jacobsens stoler er bedre å sitte i enn Ekornes. Sammen med mennesker over kloden er jeg likevel svært glad for min stressless. Jeg måtte bare si det. Men jeg kan vel heller ikke regnes til eliten. For hva har vel jeg lest av Faldbakkens røverhistorier?