Opprivende om fortielserbok

Hilde Hagerup har skrevet en fin oppfølger til debutromanen «Bølgebiter», denne gang om savn, svik og skyld.

Da Hilde Hagerup debuterte med ungdomsromanen «Bølgebiter» i 1998, ble hun møtt med lovord fra anmelderne og debutantpremie fra Kulturdepartementet. Slikt skaper forventninger. Og Hilde Hagerup innfrir dem i «den vanskelige andreboka». Med årets roman, «Høyest elsket», viser hun seg som en stilsikker og begavet forfatter av ungdomsbøker.

Det glemte og gjemte

«Høyest elsket» har mange temaer: savn, svik og skyld, for å nevne noen. Den handler om å ha mistet en bror eller søster, noe flere av høstens unge forfattere har skrevet om.

Elisa er fjorten og husker ingenting fra før hun var fire. Da flyttet hun og moren til bestemoren, og moren la seg ned på sofaen. Ti år seinere ligger hun der fremdeles. Så da bestemoren dør, rømmer Elisa.

Hun reiser til seteren der familien levde de første årene - da de fremdeles var en familie. Her leter hun seg gjennom de nedstøvede rommene i huset og - i overført betydning - i seg selv. Vitebegjærlig, men samtidig redd for at illusjonene skal briste.

Fortelling med sug

Hagerup turnerer romanens intrige og tematikk med innsikt og humor. Den ytre handlingen likner et eventyr: Pike rømmer til hus med hemmeligheter, og to av stedets barn kommer dit for å utforske sammen med henne. Det er nesten som Pippi. Alvoret blir imidlertid stadig mer påtrengende, og avsløringene er opprørende lesning.

Hagerup har et sikkert grep om språket, og er en kløktig bygger av spenning: Leseren drives framover i romanen sammen med Elisa, på jakt etter svarene om fortida. Hagerup har mye å fortelle, og hun forteller det godt.