Opprivende usentimentalt

«Jeg tror fullt og fast at døden er en venn, og at man synker takknemlig inn i dens armer når tiden er inne,» hevder Marilyn French som likevel tok opp en tilsynelatende håpløs kamp mot en medisinsk dødsdom.

Kampen skildres i «En tid i helvete», som er en dagboksaktig skildring fra årene 1992, _ da det ble oppdaget at hun hadde svulst på spiserøret, _ fram til 1997, da svulsten er borte. Men med «bivirkninger» som leddgikt, benskjørhet, nyresvikt, hjerteinfarkt, nedsatt hørsel osv. Dagboka er skrevet med en objektiv, nesten oppramsende stil; de mange sykehusbesøkene, tilbakefallene, operasjonene, her får vi vite dato go klokkeslett, hvor lang tid en sykebiltur tar osv. og nettopp denne stramme usentimentale stilen gjør at fortellingen virker desto sterkere. Måneder uten evne til å svelge, hår somf aller av, munnsår, kvalme, en økende hjelpeløshet, angst, årer som er så gjennomstukket at de tilslutt sprekker _ og ti dager i koma der barna får beskjed om at moren egentlig er død.

Men til tross for at French og to venninner noen år tidligere hadde inngått en avtale om å hjelpe hverandre til å dø hvis de ble hjelpeløse, holder ikke venninnene avtalen. Og French våkner _ noe motvillig _ opp fra det søvngjengeraktige avslappende mørke som hun kaller døden.

Sinna

,En av årsakene til at hun overlevet var, ifølge henne selv, kjærlighet fra barn og venner. Hun hadde også «heksegruppa» si, venninner som holdt alternative helbredelsesritualer for henne. Men French innbiller verken seg selv eller oss at ørnefjær er mer virkningsfullt enn cellegift og strålebehandling. Riktignok forstår vi at skolemedisinens metoder nesten er middelalderske i sin umenneskelighet.

Men hva annet har vi, spør French, som ellers er ganske sinna, på autoritære leger som virker fornærmet fordi hun _ i strid med deres forventninger _ overlever, og på et system der du sendes som pakkepost fra den ene spesialisten til den andre, og aldri får klare beskjeder fordi ingen vet, eller bryr seg helt. Og selvsagt _ den gamle feministen klarer ikke å dy seg når hun også tar for seg sykepleierne skjebner, deres «håpløse» ekteskap og skrekkelige menn. Automatikken i disse noe slitte sleivsparkene kunne hun kanskje spart oss for i denne boka, hvis usentimentale realisme er mildt sagt opprivende lesning.