Opprør etter gammelt mønster

OPPRØRET BEGYNTE

i nord og vest og spredte seg raskt til de største byene. USA og Frankrike var raskt på banen både foran og bak kulissene. Presidenten nektet å gå av, mens opprørerne marsjerte mot hovedstaden. Noen dager senere var han reist i eksil, visstnok eskortert av soldater fra en vestlig stormakt.

Det kunne vært en oppsummering av de siste ukenes hendelser i Haiti, men er like mye en beskrivelse av de årlige maktskiftene for rundt 100 år siden. Før USA satte i land 350 marineinfanterister i hovedstaden Port-au-Prince og begynte sin 19 år lange okkupasjon av Haiti i juli 1915, var sju presidenter blitt styrtet på like mange år. Den offentlige begrunnelsen handlet om ro og orden og medmenneskelig ansvar, og tok utgangspunkt i USAs idealistiske tradisjon i utenrikspolitikken. Den var ektefølt nok hos mange politikere, og fremfor alt hos marineinfanteristene som ble sendt sørover, men for presidenten veide Haitis strategiske beliggenhet og hensynet til amerikanske bankinteresser tyngre.

Da som nå skjedde ingen maktovertakelse uten at lokale diplomater fra USA og Frankrike var informert, og i tillegg spilte tyske storkjøpmenn en viktig rolle i finansieringen av opprørene. Lite eller ingenting endret seg med de ulike presidentene, annet enn at ulike elitefraksjoner i Port-au-Prince satt nærmest statskassen og de inntektsbringende tollbodene.

OPPGJØRENE FOREGIKK

etter et fast mønster. En opprørsleder vokste frem i nordområdene og i innlandet etter som president-lojale grupper ble tvunget tilbake mot hovedstaden. De politiske frontene var høyst uklare, og opprørssoldatene kunne være de samme som i forrige opprør. Noen av dem var unge, eventyrlystne menn uten håp om arbeid eller egen jord, noen var del av følget til en lokal lederskikkelse med opportunisme som politisk prinsipp, og noen ble regelrett tvunget med. Alle hadde de en forventning om å få sin del av utbyttet når opprøret nådde hovedstaden. Lederne for opprørene var gamle og nye fiender av presidentene, gjerne med bakgrunn fra hæren. I ryggen hadde de ulike elitefraksjoner og utenlandske handelsmenn. Uten at alt er kjent om årets opprørere, virker det klart at de har mange fellestrekk med sine historiske forløpere.

Det som kjennetegner både opprørene før USAs okkupasjon i 1915 og det Haiti har opplevd i vinter, er at kampen ikke står mellom grupper med ulike mål for den haitianske nasjonen. Kampen om makten er akkurat det - en kamp om makt.

FOR Å FORSTÅ

disse mekanismene er det nødvendig med et kort sveip over Haitis historie. Etter at landet var kvitt Napoleons hær og hadde erklært seg som selvstendig stat i 1804, stod de frigitte slavene igjen sammen med gruppen som i kolonitiden var kjent som 'frie fargede', det vil her si by-håndverkere og utdannede haitianere av blandet fransk og afrikansk opphav. De skulle de ta over det som noen år tidligere hadde vært verdens rikeste koloni. Rikdommen var basert på eksport av sukker dyrket av slaver. De nye makthaverne gjorde forsøk på å beholde plantasjesystemet, men i løpet av tiårene som fulgte, ble Haiti et samfunn dominert av landsbyer og småbønder. De store pengene lå ikke lenger i eierskap av plantasjene, men i å beherske tollbodene i kystbyene, der kaffe og sukker passerte på vei til utlandet. Statens kontroll over toll på både eksport og import ble elitens nye inntektskilde, alltid i samarbeid med europeiske og amerikanske handelsmenn. Selve statsmakten var blitt førstepremien i et politisk spill om rikdom. De fattige analfabetene på den haitianske landsbygda deltok ikke i dette spillet. Det var forbeholdt 2-3 prosent av befolkningen.

Det er betegnende at den ledende Haiti-forskeren Michel-Rolph Trouillot gav sin historiebok om landet tittelen «State against Nation». Haiti er et land der stat og nasjon er fiender. Motsetningen går videre enn økonomisk ulikhet, haitianerne har gjennom de siste 200 årene vært splittet i to polariserte kulturer. Bøndene, og i dag den store slumbefolkningen i byene, har med seg slavenes afrikanske kulturarv, for eksempel i form av den synkretistiske folkereligionen vodou (forvridd til nåledukke-magi som «voodoo» i eksotisert Hollywood-versjon) og deres fransk-afrikanske kreolspråk. Eliten i byene har gjennom det meste av landets historie hatt fransk kultur og katolisisme som ideal, og lysest mulig hud har vært et statussymbol. Sine inntekter har de fått fra staten, i form av solid lønn for lite arbeid, «provisjon» på offentlige avgifter og regelrett tyveri. Ett av få fellestrekk mellom folk og elite har vært vektleggingen av personlige bånd fremfor de institusjonelle, en velkjent egenskap i det man i vesten opplever som korrupte samfunn.

DA JEAN-BERTRAND ARISTIDE

ble valgt av folket i 1990, håpet mange på en virkelig forandring i Haiti. Mange trodde at elitens monopol på statsmakten var brutt, at de foregående Duvalier-diktaturenes røtter var røsket opp av den haitianske jorda, og at staten for første gang skulle representere nasjonen selv. Aristide ble avsatt i et kupp året etter, men da han ble gjeninnsatt med militærmakt av USA i 1994, var på ny optimismen stor.

Nå, ti år etter, brenner det igjen i Port-au-Prince, presidenten er sendt i eksil etter press fra opprørere og fra utlandet, og tidligere offiserer marsjerer inn med sine bander og banditter. Eliten forskanser seg i luksusboligene i åssidene og venter på at roen skal senke seg. I 1915 og i 1994 kom amerikanerne med ro og orden, som de ser ut til å gjøre også i år. I 1915 tok USA til og med på seg oppgaven med å «sivilisere» og «oppdra» Haiti, som mot den vestlige samtidens bakteppe av raseteori og ustoppelig fremskrittstro, fremstod som en foreldreløs nasjon i sivilisasjonens ytterkant. En nyopprettet ordensmakt med haitianske menige og offiserer fra US Marines - Gendarmerie d'Haiti - fikk ikke bare i oppgave å skape ro og orden, men å gjøre Haiti til et rettssamfunn, og til et land uten «syndig» afrikansk religion, «late negre» og egennyttige lokalpolitikere. Amerikanernes paternalistiske forsøk på å transplantere sin egen kultur i et fremmed land, var selvsagt like mislykket som det vil være i dag. Erfaringene fra Gendarmerie d'Haiti mellom 1915 og 1934 bør ligge i bakhodet når det internasjonale samfunnet igjen trår til for å erstatte en dysfunksjonell haitiansk ordensmakt, nå som også Aristides beskjedne politistyrke har sagt takk for seg.

KANSKJE FORSVINNER

våpnene og bandene for en stund når panservogner og solid utstyrte marineinfanterister tar kontroll over gatene, men så lenge innbyggere og makthavere ikke ser på sin egen stat som verktøy for et interessefellesskap, vil den forbli en fiende i folkets øyne og en inntektsmulighet i elitenes.

Det er mulig George W. Bush har rett i at dette er begynnelsen på et nytt kapittel for Haiti, men boka er dessverre den samme som før.