Opprør innenfra?

MUSLIMSK FEMINISME: Det er en vedvarende og dominant forestilling i Europa at vi muslimske kvinner, undertrykte eller ei, må bli frigjort av den vestlige verden. Det eksisterer i tillegg en tro på at vi har blitt indoktrinert så lenge at vi har mistet vår beslutningssans. Det er nærmest som om vi lider av Stockholmsyndromet og derfor ikke er i stand til å løsrive oss fra patriarkalske og kvinnefiendtlig strukturer. Vi muslimske innvandrerkvinner bør derfor ikke irritere oss over at velmenende hvite feminister og politikere ønsker å redde oss fra de religiøse og kulturelle lenkene som holder oss fanget. Vi bør være evig takknemlige og uten å nøle omfavne europeiske demokratiske verdier til vårt bryst. Vi undertrykte, tvangsgifte, omskårne kvinner bør rive av oss våre hodetørklær og brenne våre bønnetepper mens vi viser fingeren til de mørkemennene som har nektet oss å realisere våre drømmer.

Til den vestlige verdens store overraskelse går vi i stedet i demonstrasjonstog mot vestens hijjabforbud og viser vår avsky mot karikaturtegningene som trykkes i ytringsfrihetens navn. Vi sier høyt og tydelig nei til at staten skal spille både far og mor og bestemme aldersgrense for når vi kan gifte oss. Vi kjemper aktivt mot de konkurrerende definisjonene og oppfatningene om hva det betyr å være kvinne. Må vi absolutt rive av oss klærne for å bli akseptert in i fellesskapet og få de samme likestillings-mulighetene, spør vi? For å bli «norske» og «frigjorte», må vi absolutt gi avkall på alt som definerer oss og som vi opplever gir oss en følelse av makt og trygghet, nemlig vår religion eller våre familier?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvite feminister har forhåndsbestemt spillereglene for å delta i fellesskapet og det er tydeligvis lite rom for muslimske kvinner som ønsker kontroll og bestemmelsesrett i sitt eget liv. I feministtradisjonen anses kvinnens stemme som hellig, så hvorfor undermineres muslimske kvinners stemme når de sier det motsatte av det vesten ønsker å høre?

Muslimske kvinner misliker sterkt at vestens gallionsfigurer er selvoppnevnte rollemodeller som ekstremister som Ayaan Hirsi Ali og Wafa Sultan. Religiøse og kulturelle dissidenter som blir omfavnet og automatisk gitt heltestatus nettopp fordi de hjelper den vestlige verden å fraskrive seg ansvaret for blant annet utviklingen av «innvandrergettoer» eller høy arbeidsledighet blant minoritetsbefolkningen. Disse ekstremister retter i stedet den politiske pekefingeren mot etniske minoriteter og spesielt muslimer og gir deres «barbariske og tilbakestående» religion og kultur skylden for manglende integrering.

Den homogene forestillingen som eksisterer om muslimske kvinner er ikke frigjørende, den er tvert imot en tvangstrøye om hindrer like muligheter. Gunn Hild Lem skrev nylig i Aftenposten: «Jeg skulle gjerne ha sett et feministisk opprør «innenfra», men det er lite som tyder på at selv de som kaller seg muslimske feminister har tenkt å støtte kvinner de ikke forstår». Dette er et eksempel på den overlegne holdning og det lave kunnskapsnivå som preger vestlige feminister som er mer fokusert på negative stereotypier og sine egne fordommer enn på de faktiske forholdene. Nemlig at det finnes uttalig kvinneorganisasjoner og NGOer som har kjempet aktivt for muslimske kvinners sak i flere tiår. I tillegg at det finnes sterke muslimske feministiske stemmer over hele den muslimske verden og i Europa. Professor Ziba Mir Hosseini som holdt foredrag på Litteraturhuset i Oslo nylig, trykket i Dagbladet 4.6, er bare et eksempel blant mange som mener at kvinners posisjon kan styrkes gjennom kunnskap om de islamske tekstene.

Hvis hvite feminister har en ektefølt interesse for sine muslimske medsøstre, kan de begynne først med å ta et oppgjør med sine negative holdninger som er til et hinder for progresjon. På denne måten kan de være med på å skape nye forståelser og nye allianser.