Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Opprør på samenes vegne

«Fra teologisk hold ble han stemplet som en falsk og farlig profet, og det ble gjort alvorlige forsøk på å vippe ham av prekestolen.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I år er det to hundre år siden Lars Levi Læstadius ble født på en fattig ødegård i Västerbotten i Nord-Sverige. Ut fra forholdene i barndomshjemmet var det ingen som kunne tenke seg at det arme frøet skulle vokse opp til å bli en levende legende og en sosial og åndelig «imperiebygger» i det høye nord.

Faren var en mislykket fyllik av presteslekt, moren var en litt forsagt, men from og offervillig samekvinne. Men nettopp de barske barneårene skjerpet åpenbart hans medfødte viljestyrke og hans målbevisste karakter. Og den viste han i meget ung alder.

Fra sin karrige utkant spinket og sparte han seg fram til en glimrende studenteksamen. Deretter dro han til universitetet i Uppsala for å studere botanikk. Og det gjorde han med stor grundighet og faglig ærgjerrighet.

På sine sommerlige streiftog over fjell og vidde i nord begynte han å tegne et finmasket plantekart over store deler av kalottområdet. Dette kartet vakte betydelig oppsikt ute i Europa, og i vitenskapelige kretser ble han snart betegnet som en fremragende kjenner av nordisk fjellflora.

Den unge forskeren var bergtatt av det botaniske landskapet i det høye nord. Derfor kombinerte han sine plantestudier med teologi - i håp om en prestestilling på Nordkalotten. Og i 1826 kom han seg til Karesuando - Sveriges nordligste prestegjeld. Her ville han være en vanlig «matprest», som kunne forene prestegjerningen med sine naturstudier. Men Vårherre ville det annerledes, skrev han siden en gang.

Den nybakte teologen oppdaget snart at han befant seg i et utarmet koloniområde - både rent sosialt og åndelig. Særlig hardt gikk det ut over de samiske bosetningsområdene, som skulle «siviliseres» og kristnes med tvang.

Frontsoldatene i den åndelige kolonikrigen var prestene, som gjorde alt for å utrydde samenes gamle gudelære. Men en slik form for misjonering kristnet ikke en eneste same i ordets inderlige forstand. Runebommene ble riktignok konfiskert, noaidene gikk under jorda og offisielt ble de gamle gudene avsverget. Men stort mer skjedde det ikke.

Det var ingen ny og kristen gud som fikk innpass i de samiske sjelene. Prestene forstod ikke de innfødtes språk, kultur og tenkemåte, og de nådde ikke fram med sitt budskap. Derfor oppstod det et religiøst og åndelig tomrom, der det sosiale og moralske ansvaret ofte ble visket ut. Samtidig kom spriten flommende inn i rikelige mengder som en del av «den hvite manns sivilisasjon», som så ofte ellers i verden.

Det var nettopp spriten som ga Læstadius det avgjørende sjokket. I hver eneste kirkeby i Tornedalen fant han åpne brennevinskroer til langt på natt, og under de store samlingene var det stadig fyll og spetakkel. Hensynsløse spekulanter reiste ut til de ulike reinbyene med mye sprit i bagasjen. Og når en handel skulle avsluttes, ble kaggene bestandig åpnet. Mange av samene ble lurt opp i stry. Også kvinnene drakk, og det gikk ofte hardt ut over ungene.

Det som virkelig fikk Læstadius til å koke over av hellig harme, var kirkens totale likegyldighet i avholdssaken. Prestene satt passive i sine fornemme stuer og lot de hjelpeløse forkomme uten å løfte en finger.

Det var disse rystende forhold som provoserte den unge og talentfulle forskeren, som også var valgt inn som medlem av det kongelige svenske vitenskapsakademiet. Han måtte glemme botanikken og la Vårherre rydde opp i plantelivet.

Selv kastet han hele sin kraft og tyngde inn i kampen mot alkoholen. Slik ble han en avholdspredikant av verdensformat: I løpet av et par decennier greide han faktisk å «tørrlegge» store deler av det samiske og svenske kalottområde. Samtidig utløste han en frodig vekkelse som snart feide ut over landegrensene i nord som et åndelig vårvær.

Hans sterkeste side som misjonær var kanskje hans halvsamiske bakgrunn. Han snakket både samisk og kvensk som ble Nordkalottens «hellige språk». Ellers var han en karismatisk ener i forkynnerkunsten, som ofte ga sine medrivende ord en aggressiv snert - helt i stil med andre bevisste opprørsledere. Og han krydret stadig sine prekener med «grove» ord fra folkemålet i telt og gamme.

Derfor ble han beskyldt for å være en vulgær taler og en verbal grovsmed i Guds hellige smie. Men for vanlige folk var hans ord ofte som manna fra himmelen.

Også gjennom sine teologiske avvik fra den rette kirkelære kom han den gamle samekulturen i møte. Selv om han vel ikke våget å legalisere joikene som i stor grad ble assosiert med rituelle handlinger fra en «hedensk» fortid, godtok han blant annet ekstasen som et naturlig innslag i menighetslivet, men også den hadde sine røtter i den gamle, samiske sjamanismen. Fra teologisk hold ble han stemplet som en falsk og farlig profet, og det ble gjort alvorlige forsøk på å vippe ham ut av prekestolen.

Som vitenskapsmann hadde Læstadius blikket rettet mot Europa. Han kjente til hovedstrømningene i europeisk åndsliv, og var et barn av romantikken og opplysningstiden.

Det er ingen tvil om at han så på den samiske livsformen og kulturen som noe mer ekte og opprinnelig enn det utsvevende livet i byene. Og det innebar en oppvurdering av alt av samisk opphav. Ved siden av hans religiøse omvendelse var dette grunnsynet selve drivkraften bak hans banebrytende innsats.

I dag er det lett å se at den læstadianske kristendomsvarianten ble en slags frigjøringsteologi, for å bruke et moderne uttrykk. I Kautokeino fikk denne teologien en særlig tilspisset form - og utløste en blodig kulturkollisjon i 1852. Men også etter Kautokeino fortsatte læstadianismen å bre seg ut over Nordkalotten. Den ble en selvstendig kraft utenfor kirkens kontroll og herredømme og ga kalottfolket større selvrespekt og mot til å gå ut med sine egne meninger på tvers av all kirkelig motstand og fordømmelse.

Alt dette overrasket og skremte myndighetene, og geistligheten satte i gang en teologisk ordkrig mot den farlige profeten og hans villfarne apostler. Den kirkelige krigserklæringen skapte urokkelige fronter, som kom til å vare i mange decennier. Prestene var aktivt med i det målbevisste spillet, der alle måtte være lojale og rettroende.

Da en av de ivrige misjonærene begynte å få en viss sympati for læstadianerne i «de harde trettiåra», måtte han forlate Tana og gå i karantene. Det gikk lenge før den trassige Jakob Børretzen ble tatt inn i varmen igjen av finnemisjonens ledelse. Han var for øvrig far til den ikke ukjente Odd Børretzen.

Det store tidsskillet kom etter den annen verdenskrig. Kirken godtok endelig læstadianerne som gode og aktverdige kristne, og det ble fred og samarbeid ved de gamle frontlinjene. Samtidig kom det nye og ikke-religiøse aktører inn i kampen for samisk språk og kultur. Læstadianerne ble nærmest overflødige som et levende skjold om de samiske grunnverdiene. I en slik situasjon kan en bevegelse lett stivne til, bli innadvendt og henge fast i en fortid som en gang var.

Det er nettopp det som har skjedd med læstadianismen, som en gang var en pågående og frodig opprørsbevegelse, hevder biskop Ola Steinholt i en jubileumsbok som er gitt ut av Universitetet i Tromsø. Bevegelsen er blitt konservativ, og den stenger for alt som er nytt og annerledes, skriver biskopen. Hvis hans diagnose er riktig, vil en slik doktrinær bevegelse snart havne i sotteseng.

Men han som en gang skapte bevegelsen, har skrevet sitt navn inn i Nordkalott-historien med varige bokstaver. Én ting er sikkert: Det var Lars Levi Læstadius - og ikke Thomas von Westen - som kristnet det samiske og kvenske kalottområde gjennom sitt sosiale og åndelige opprør og sin frigjøringsteologi.