Opprør uten retning?

Ungdommene som demonstrerer i Istanbul og Rio representerer noe nytt. De er opprørere fra den post-ideologiske tid, skriver Morten Strand.

KARNEVAL OG ALVOR: Demonstranter i Gezi-parken ved Taksim-plassen i Istanbul viser sitt sanne ansikt, og makta ryggen.
Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
KARNEVAL OG ALVOR: Demonstranter i Gezi-parken ved Taksim-plassen i Istanbul viser sitt sanne ansikt, og makta ryggen. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer
Kommentar

REVOLUSJON ER KARNEVAL. Det vet vi fra forrige århundres store revolusjon, den i Petrograd i mars 1917. Det vet vi fra Paris i 1968. Og det vet vi fra den rekken av opprør vi har sett i vårt korte århundre. Fra den rosa revolusjonen i Georgia i 2003, den oransje revolusjonen i Ukraina i 2004, til revolusjonene i Tunisia og Egypt for to år siden. Vi så det i protestene mot president Putin i Moskva og andre russiske byer for halvannet år siden, og vi ser det i Istanbul og Rio de Janeiro idag. De er alle folkelige opprør, der det blir mobilisert krefter ingen visste de hadde, og som retter seg mot stort sett autoritære, men alltid korrupte, regimer. De er stort sett uten en sentral ledelse. De som deltar vil ikke ha det. Målet er størst mulig individuell frihet, helt uten ideologiske tvangstrøyer.

SELV HAR JEG vært med på tre av opptøyene, i Ukraina, Russland og Tyrkia. Og det er slående likheter mellom dem. Det er en ny generasjon som rører på seg. Det er generasjonen som stort sett er født etter Den kalde krigen og Berlin-murens fall. Det er de som har vokst opp med Internett og sosiale medier som en selvfølgelig del av hverdagen. Det er de som i Istanbul og i Rio går med Gay Fawkes-masker. Ikke for å skjule seg - sier de - men for å uniformere seg i en uformell uniform som spotter makta. For alle revolusjoner har sine symboler. I Petrograd for snart hundre år siden, våren 1917, snudde soldater som hadde desertert, eller ville desertere, uniformslua bak fram, for å vise hvor de sto, og ble rollemodeller til hip-hoppere i New York og andre steder til vår tid.

I SENTRUM AV ISTANBUL for to uker siden gjallet rytmene fra trommene. Over dem lå fløytetoner lik dem du også hører på Balkan og i Kaukasus. Unge mennesker danset, mens noen satt i grupper og gjorde lekser. De sa alle at de ikke hadde noen ledelse, og at de ikke ville ha det. Og under deres engasjement lå et alvor.

- Dette er ikke lenger en kamp for å bevare noen trær. Nå handler det om regjeringen. Denne parken har blitt et spørsmål om vår framtid og vår frihet, sa Onur Cellikul (19) til Dagbladet. Og i disse revolusjonene eller opprørene som er drevet av den urbane middelklassens barn, trekkes også foreldregenerasjonen med.

- Jeg er 45 år. Jeg bestemte meg i dag for å delta, for å vise min solidaritet med den kommende generasjon som ønsker et annet og bedre Brasil. Jeg skjuler ansiktet bak masken, ikke i frykt for å bli sett,men bare en symbolsk handling for å vise anonymitet. Jeg er en del av folket, og vi vil ha bort våre korrupte politikere, sier Rui Soarez til Dagbladets reporter i Rio de Janeiro.

DEN ARABISKE VÅREN for to år siden var også et anti-autoritært opprør uten ledelse. Akkurat som opprøret mot Putin i Russland, og demonstrasjonene i Istanbul og Rio nå, ble de ledet av ungdom uten en mer samlende tanke enn mest mulig personlig frihet, og mobilisert av det som er en selvfølge for denne generasjonen over hele verden, sosiale nettsamfunn. Da tyrkisk TV i begynnelsen valgte å ikke vise demonstrasjonene, men i stedet sendte programmer om pingviner, ble de latterliggjort av ungdom som delte bilder og videoer på sosiale nettverk. Alle som ville vite visste etter hvert uansett hva som foregikk.

FRA TAHRIR-PLASSEN i Kairo til Taksim-plassen i Istanbul kunne vi observere det samme. Meldingene om det som skjedde spredde seg bokstavelig talt som ild i tørt gress. Min datter fikk de ferskeste oppdateringene fra en hun hadde vært utvekslingsstudent med. Den tyrkiske utvekslingsstudenten var nå i Ankara, og delte meldinger med alle venner, som snart var spredd til venner og venners venner i Norge, og i gud vet hvor mange andre land.

GAMLE MARX ville sikkert nikket gjenkjennende til påstanden om at barna av kommunikasjonsalderen tar kraftig farge av sine kommunikasjonsmidler. For dagens unge er den frihet nettet gir en selvfølge. Og friheten nettet skaper - den kommunikasjon folk har med mennesker i andre land - gjør autoritært og korrupt styre stadig mer uaktuelt. Det er Generasjon ung som - inntil den har fått et bedre navn - rører på seg. Fra Istanbul og Rio, og tidligere fra Kairo til Moskva, krever de urbane unge som er i spissen for vår tids opprør, respekt. De krever å bli hørt. Selvrespekt har de allerede.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.