Opprørerne i Sierra Leone

Under et år etter at en fredsavtale var underskrevet står Sierra Leone nok en gang på randen av avgrunnen. FN-soldater har blitt tatt til fange av opprørsbevegelsen Revolutionary United Front (RUF), og kampene mellom opprørerne og ulike militsgrupper som støtter regjerningen brer om seg. Hva er så bakgrunnen for denne konflikten? Er det kun snakk om en sivil, legitim regjering som trues av barbariske opprørere som dreper for fote i narkotikarus slik vi kan få inntrykk av gjennom den senere tids medieomtale eller dreier dette seg om en mye dypere sosial konflikt.

Det er umulig å forstå bakgrunnen både for krigen og for RUF uten at vi kjenner til Sierra Leones historie. I den koloniale historie finner vi bakgrunnen for konflikten mellom hovedstaden, Freetown, og deler av det vanskelig tilgjengelige innlandet. En oppfatning av at en korrupt politisk-økonomiske elite i Freetown benytter seg av landets naturressurs for å berike seg selv har vært en av de viktigste årsakene til at fattige unge menn har sluttet seg til RUF. Ser vi nærmere på landets politiske historie som en selvstendig stat er det fremfor alt to ting som peker seg ut. For det første, den gjennomkorrupte staten som vokste frem etter uavhengigheten hvor det avgjørende ikke var ens personlige kvalifikasjoner, men ens evne til å knytte seg til ulike patron-klient nettverk. Var man avskåret fra slike kunne man gjøre seg få forhåpninger om gode stillinger og en lønn man kunne leve av. Det andre fenomenet som særpreger landets politiske historie etter uavhengigheten er politisk vold, og spesielt hvordan unge arbeidsløse menn har blitt benyttet av politiske ledere til å trakassere politiske motstandere. Det er et viktig poeng at de som i dag plyndrer og mishandler i RUFs navn ikke gjør noe annet enn det man i generasjoner har blitt oppdratt til. RUF operasjoner som "Operation Pay Yourself" er i realiteten ikke noe annet enn et ironisk svar fra marginaliserte elementer i RUF på den gjennomkorrupte praksis de er vokst opp med i. Poenget er at politisk vold var normen for politisk samhandling i Sierra Leone lenge før borgerkrigen startet.

Dette er bakgrunnen for borgerkrig som startet i mars 1991. RUF gikk da inn i det østlige Sierra Leone fra sine baser i nabolandet Liberia. RUF ble dannet av Foday Sankoh i Liberia blant politiske og økonomiske flyktninger fra Sierra Leone. Noen av disse hadde fått våpentrening i Libya, og senere deltatt i borgerkrigen i Liberia på Charles Taylors side. I utgangspunktet var RUF en liten bevegelse. Det var neppe mer enn 100 RUF soldater som krysset grensen i 1991, men ved hjelp av rekruttering av ungdommer, spesielt unge menn vokste bevegelsen raskt. Hvor mange soldater RUF faktisk disponerer over er det veldig vanskelig å si noe eksakt om, men det kan dreie seg om så mange som et sted mellom 8000 og 15 000 soldater. Det er liten tvil om at en rekke mennesker har blitt tvunget til å slutte seg til RUF, men det er heller ingen tvil om at mange gjorde det frivillig. RUF har karakter av et ekstremt ungdomsopprør mot hva en rekke fattige og lavt utdannede unge sierra leonere ser på som den eldre elitens undertrykkende praksis. Det var og er en klar oppfatning blant en stor gruppe sierra leonere at staten er så korrupt og så sosialt ekskluderende at det er kun med våpen de kan skaffe seg de godene de føler de har krav på.

Siden 1991 har krigen rast frem og tilbake. RUF har flere ganger blitt erklært død og begravet. Allerede i 1993 trodde de fleste observatører at krigen var over. Et år senere, i desember 1994 var RUF på nippet til å innta Freetown. Fire år senere gjentok historien seg. Etter at den vestafrikanske fredsbevarende styrken, ECOMOG, hadde jaget RUF og en militær milits ut av hovedstaden i mars 1998, var den offisielle oppfatningen at det kun var snakk om tid før RUF var knekket en gang for alle. I Januar 1999 rettet imidlertid RUF et frontalangrep på Freetown som førte til så høye tapstall for ECOMOG at det ble åpenbart at Nigeria, hvis tropper utgjorde hovedtyngden av ECOMOG-styrken, ikke lengre kunne bære de politiske kostnadene ved å være tilstede i landet. Det var dette angrepet som ledet frem til fredsavtalen sommeren 1999. Denne avtalen ser nå ut til å være sprukket. Etter en ukes forvirring ser det nå ut til at regjeringen i Freetown ved hjelp av ulike militsgrupper som samarbeider med britiske og nigerianske tropper er i ferd med å gjenvinne kontrollen over de sentrale områdene rundt Freetown. De seneste signalene fra sentrale regjeringskilder tyder på ny optimisme i kampen mot RUF.

Spørsmålet er hva RUF gjør i denne situasjonen. Med stor grad av sannsynlighet vil RUF reagere på den siste tidens tilbakeslag slik bevegelsen alltid har gjort. Den vil forsøke å trekke seg tilbake til ugjennomtrengelige jungelområder hvor nye baser vil bli etablert med det formål å reorganisere seg og skaffe tilveie nye stridsmidler. Denne strategien gjennomførte RUF med hell både i 1993 og i 1998, og det er liten grunn til å tvile på at RUF vil forsøke dette igjen. Bevegelsen har fortsatt kontroll over rike diamantfelter, og dette utnyttes til å skaffe til veie våpen fra illegale markeder i Østeuropa i bytte mot diamanter. Dette medfører at krigen med stor sannsynlighet vil fortsette, men med en lavere grad av intensitet i en periode.

Et sentralt spørsmål med tanke på den store FN innsatsen i landet er om det som nå skjer kunne vært unngått. I løpet av de årene krigen har pågått har det blitt foretatt en rekke mislykkede forsøk på fredsavtaler. Det nærmeste man har kommet er avtalen fra i fjor sommer. For første gang ble man enige om en overgangsregjering som også inneholdt representanter for RUF. Problemet med denne avtalen var at ingen av de stridene partene egentlig ville ha den. RUF godtok den fordi den var den eneste måten å få satt Foday Sankoh fri fra nigeriansk fangenskap, mens regjeringen i Freetown godtok den fordi Nigeria ikke lengre ville bære kostnaden ved å beskytte regjeringen. Tilliten var dermed i utgangspunktet lav mellom partene, og det er nettopp på dette området at FN har mislykkes. Ser vi tilbake på FN-styrkens innsats i Sierra Leone (UNAMSIL) så er den først og fremst preget av "litt for lite, litt for sent." Det tok alt for lang tid fra fredsavtalen var undertegnet til de første FN-soldatene kom til Sierra Leone, og når de først begynte å komme så holdt de seg til områdene rundt Freetown. Dette førte til minimal samhandling mellom FN-styrken og de lokale RUF-kommandanter. Det ble ikke bygget et tillitsforhold, men en mur mellom FN og RUF. FN så på RUF som problemet, og RUF oppfattet situasjonen slik at FN tok regjeringens parti. FN ble ikke oppfattet som en nøytral innstans, men som en part i konflikten. Det er med stor sannsynlighet denne oppfatningen som har fått RUF til å ta FN-personell til fange.

Finnes det da en vei ut av det uføret som Sierra Leone har havnet opp i. Ja, det finnes en vei fremover, men dette er kompromissets vei, og så langt har verken regjeringen eller opprørerne vært spesielt interessert i den. Muligheten til å drive de to partene inn på den veien var tilstede, men FN grep ikke muligheten. Det er ingen tvil om at RUF er en vanskelig bevegelse å forholde seg til, dominert som den er av mennesker med lav utdannelse, men den eneste veien fremover er å bringe RUF ut av jungelen og inn i politikken. RUF er en brutal gjeriljahær, men også en politisk bevegelse. Det er dette det internasjonale samfunn med FN i spissen må innse hvis man ønsker å spille en fruktbar rolle i Sierra Leone. Man kan mislike RUF og alt bevegelsen står for, men å tro at dette kun er en banditthær som kan fordrives med rene militære midler har gang på gang vist seg å kun føre til mer krig og større lidelser for sivilbefolkningen.