Opprørets bobler

Litteraturhistorisk dokument. Mer av dette!

BOK: Mye er sagt om blomstringen av norsk seriekunst de seinere åra. En hel rekke seriekunstnere med hvert sitt distinkte uttrykk er trådt inn på arenaen – enkelte har til og med fått stor internasjonal suksess.

Bare for å la det være sagt: Det er på tide at også Kulturdepartementet gjør mye mer for å backe opp om denne kreative bølgen, før de kulturløse tar over. Steffen Kverneland uttrykte det slik i Dagbladet forleden: «Hvis jeg var Giske ville jeg gitt meg selv en på

tygga fordi jeg har gitt så mange fagre løfter til norske tegneserier, uten å innfri et eneste av dem.»

Ny tid i emning

Som et historisk ekko av norske tegneseriers kunstneriske suksess, kommer en utgivelse med julivarmen, signert en mann som av forlaget blir kalt «Norges første undergrunnstegner». Arne W. Isachsen – seinere en anerkjent billedkunstner – har i denne boka samlet det som fins av hans serieproduksjon fra 1972 til 1976. I disse åra blomstret norsk alternativkultur, som et resultat av gjødslingen fra det internasjonale 1968-opprøret. Jan Bojer Vindheim skriver i en av flere utmerkede artikler i samlingen:

«Slutten av 1960-åra og de første åra på 1970-tallet var – blant annet – preget av en oppbruddsstemning. De revolusjonære ventet på revolusjonen, de apokalytiske ventet på apokalypsen og miljøvernerne ventet på at den moderne tekniske sivilisasjonen skulle drukne i sitt eget avfall.»

Denne boka gjenspeiler nettopp denne stemningen. Boka er en øyeåpner for den som ikke husker perioden, en nostalgi-trip for de som fulgte med den gangen. Trond Giske var for øvrig rundt seks år da Isachsen startet sin ikke spesielt lukrative karriere. Gjengangere i seriene til Isachsen er hans forløpere Trygve Bratteli, Reiulf Steen og Tor Aspengren, dessuten Kåre Willoch og Richard Nixon.

Klassikere

Det første produktet i boka er «Mennesker eller betong? Kampen om Marken», som handler om hvordan kapitalistene overkjører folket når de raserer bebyggelsen i Marken i Bergen og forvandler den til profittens høyborg. Storyen er preget av tidens overdrevne karikatur av de pengegriske utbyggerne, men den byr også på et nytt formspråk i forhold til norsk tegneserietradisjon, som før dette stort sett besto av Stomperud og Smørbukk.

Innflytelsen fra amerikanske undergroundtegnere som Robert Crumb og Gilbert Shelton er åpenbar, også i seriene som fulgte. Men temaene er norske. «Veien til Brüssel» handler om EF-kampen, bygd på eventyrskikkelsene Per, Pål og Espen Askeladd. I «AP-mor synger for seg selv» lanseres en ny «arbeidervise», til melodi av «Vi lister oss så stilt på tå».

La grunnlaget

Deretter følger det ambisiøse heftet «Instant Karma», en serie som bryter opp ruteformatet mens den harselerer over markedsøkonomiens kraft. Serien Anarkisten foregriper teknikken i «Zofies verden», når den i et ruklete tegnet helteepos a la Conan lar figurene sitere kjente anarkister, fra Bakunin til Bob Dylan.

Det største løftet til Isachsen er likevel «Fremad og aldri glemme», utgitt i bokformat av Pax Forlag i 1974. Her henviser Isachsen med parodisk snert til en rekke serieteknikker mens han lager sin tolkning av Norgeshistorien. Morsomt og underholdende, også for dagens lesere. Og kanskje til inspirasjon for nye generasjoner. Som Terje Nordberg uttrykker det i sitt forord: «Undergrunnssseriene er fulle av paradokser, og det største er kanskje at det viktigste resultatet av virksomheten på 60- og 70-tallet er at Norge til slutt faktisk fikk en blomstrende tegneserieovergrunn.»