LÆRERSTREIK: Terje Skyvulstad (f.v.), 1. nestleder i Utdanningsforbundet, leder Ragnhild Lied og 2. nestleder Steffen Handal under en pressekonferanse i Utdanningsforbundet i Oslo i forbindelse med at titusener av lærere tas ut i streik.
Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
LÆRERSTREIK: Terje Skyvulstad (f.v.), 1. nestleder i Utdanningsforbundet, leder Ragnhild Lied og 2. nestleder Steffen Handal under en pressekonferanse i Utdanningsforbundet i Oslo i forbindelse med at titusener av lærere tas ut i streik. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Opprør mot tidsånden

Lærerne kan starte høsten med streik. Den kan tolkes som et opprør mot politikkens ensretting i vår tid.

Kommentar

En gang, for lenge, lenge siden, satt lærerne på et opphøyd podium, mens elvene satt hakket under. Over podiet hang prekestolen. Det var et bilde på autoritetsstrukturen i samfunnet. Der kom ikke læreren dårlig ut.

Fra skolestua gikk det dessuten en vei til politisk deltakelse, i kommunestyre og formannskap, og til sist i storting og regjering. Ofte representerte lærerne en alternativ samfunnsforståelse. De hadde fått sin utdanning i et skolesystem som ikke var det samme som det byråkrater og etatsledere i staten hadde gjennomgått. Ikke alltid, men ofte, representerte lærerne det statsvitere og sosiologer kom til å kalle motkulturene: Målsak, avholdssak og luthersk tro. Men for det meste representerte de en fornuftig liberalisme parret med en pragmatisk tilnærming til utfordringene i samfunnet.

Samfunnsutviklingen har gått denne læreren imot. Autoriteten som sprang ut av en posisjon midt mellom presten og den gemene hop, er forvitret. Lærerne føler at de heller ikke får lønn som fortjent. Og når kommunene nå, som arbeidsgiver, også ønsker å innfase deres yrke i alle de andre profesjonene som et svulmende lokalstyre krever, med fast arbeidstid og reglement både her og der, samt kontroll av faglig innsats og resultater, er det ikke til å undres over at de setter seg på bakbeina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helt siden antikken er pedagogikk noe mer enn teknikk. Noen av skolefagene opererer nok innenfor allmenngyldige formler som kan pugges for i neste omgang å reproduseres for det praktiske liv. Men oppdragelse til «gagns mennesker», handler om å søke etter visdom og sannhet. Det er kategorier som er gjenstand for fortolkning og usikkerhet. De fordrer dialog og utprøving, og egner seg lite for skjematiske rammer. Det var nok langt mellom sokrates?ene blant lærerne også før, og det er vel ikke blitt flere i vår tid. Men selv dagens yngre utøver av læreryrket, stilles daglig overfor pedagogiske utfordringer som må løses der og da, under utøvelse av skjønn. Og det utvikles best innenfor frie rammer.

De første krisesignalene i skolen kom på 1980-tallet. Over alt i den industrialiserte verden begynte politikerne å gjennomføre reformer som svar på utfordringene. Det meste var feilslått. Lærerne selv trodde løsningen lå i bedre lønninger, og tok industrisamfunnets metoder i bruk: De gikk ut i gatene for å demonstrere. I USA mente Carnegie Corporation at problemet var at skolen var organisert for å forberede ungdommen på gårsdagens produksjonsliv. Skolen i det postindustrielle samfunn måtte trene elevene for arbeidsoperasjoner og skaperevne som var tilpasset det nye kunnskapssamfunnet.

Dette gjelder fortsatt. Men det må også innebære at lærerne ikke blir tvunget inn i strukturer som tilhører det industrisamfunnet vi for lengst har forlatt, og som dessuten prinsipielt står i motstrid til selve pedagogikkens vesen. I ei tid da det er erkjent at de fleste arbeidsoperasjoner ikke krever mer struktur, men mer frihet, er det et paradoks at lærerne, som bærere av denne tradisjonen siden Sokrates tid, nå skal tvinges inn i rådmannsstrukturer og legges under byråkratisk systemkontroll der PISA og nasjonale prøver er både metode og mål.

Går vi et skritt lenger, kan vi også se at læreropprøret er et opprør mot en ensretting som gjør samfunnet fattigere midt i alt mangfoldet. Politikk tenderer mot å bli administrasjon, og rommet for skjønnsutøvelse innskrenkes. Det demokratiske ordskiftet svekkes ved bruk av spin doktorer og PR-rådgivere. Taktiske manøvreringer, forhaling og forhandling har erstattet ideologisk fundert strid. Gjennom utdanning og politisk trening er både politikere, adminstratorer og rådgivere en del av et stort tenkefellesskap som mener det samme og som ikke stiller spørsmål ved utviklingen.

Lærerne kan både som profesjon og yrkesutøvere fortsatt representere en motvekt mot disse tunge trendene. Men da må de få utøve sin pedagogikk i størst mulig frihet, og ikke tvinges inn i det mønsteret som nettopp fremmer ensretting og mangel på alterative framtidsveier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook