Anmeldelse: Daniela Reyes - «Engangsdager»

Oppsiktsvekkende debut

Daniela Reyes har skrevet, produsert og spilt inn et imponerende bra debutalbum.

IMPONERENDE DEBUT: Daniela Reyes (22) imponerer med sitt debutalbum, som har fått den finurlige tittelen «Engangsdager». Foto: Sigurd Fandango

IMPONERENDE DEBUT: Daniela Reyes (22) imponerer med sitt debutalbum, som har fått den finurlige tittelen «Engangsdager». Foto: Sigurd Fandango

Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Daniela_Reyes_LP_Gatefold_7mm.indd
Daniela_Reyes_LP_Gatefold_7mm.indd Vis mer

«Engangsdager»

Daniela Reyes

Viser/visepop/jazz

Utgitt: 2021
Plateselskap: Grappa

«Som skapt for melankolske kvelder.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Noen ganger dukker det opp talenter litt utenom det vanlige, noen som rett og slett tar litt «rotta» på deg. Daniela Reyes (Holmsen) har skrevet låtene, spiller mange instrumenter, har lagd platecoveret og sjøl produsert debutalbumet med den finurlige tittelen «Engangsdager». Og hun har gjort det med bravur.

Modent og naivt

Reyes (22) har prestert et oppsiktsvekkende og modent album full av høstlig melankoli. Samtidig er det så naivt som vi kan forvente av en «Usikker musiker» - som også er tittelen på den første låten hun la ut. Hun favner begge deler når hun her synger:
«Alentid er farlig, da kommer tanker fram
De tankene jeg mista, de jeg håpte var blitt glemt
Jeg er en usikker musiker Og tro’kke verden trenger mer av meg».

Det siste må hun bite i seg fortest mulig. Med tanke på hennes åpenbare kvaliteter kan det virke som kokettering, men på «Lindmo» sist fredag fortalte hun at hun svinger mellom å like og mislike det hun gjør. Men la det være klart, Reyes har lagd en sterk kandidatet til «Årets norske debut» når musikkåret snart skal oppsummeres.

Fra engelsk til norsk

Det er vel sånt som skjer når du vokser opp i en muskerfamilie. Hun har spilt trekkspill siden hun var tenåring og skrev låter på engelsk i smug på jenterommet lenge før hun våget å framføre dem for artistmamma Maj Britt Andersen. Du har kanskje sett henne ved noen anledninger, gjerne med et trekkspill rundt magen sammen med mamma eller musikerpappa Geir Holmsen eller kanskje på «Lindmo» sist fredag, Oslo Jazzfestival i fjor eller Bylarm for to år siden, men har vel ikke helt skjønt hva som bor i henne. Før nå.

Musikkutdannet

Hun kan slå i bordet med en fersk bachelor fra det frie kandidatstudiet ved Norges Musikkhøysksole. Nylig fikk hun også Norsk Viseforums artiststipend 2021, men det betyr ikke at det utelukkende er viser og visepop hun presenterer på debutalbumet «Engangsdager». Her er elementer av jazz og pop – og på tittellåten også litt herlig «støyrock». Det er visekunst i ordets rette forstand. Første spor har bare fått tittelen «Åpning», en stille og ettertenksom låt med en meget kort tekst som skal sette stemningen.

Poesi

Tekstene er ellers et kapittel for seg. Norge hadde gått glipp av et stort talent i «norsk-på-norsk»-kategorien om ikke Daniela hadde skjønt i tide at det er morsmålet hun skal uttrykke seg på. Små og store hverdagsbetraktninger og fiffige setningskonstruksjoner synges varsomt og tilforlatelig, som om hun ikke skjønner at det «bli’ poesi tå slekt», som Otto Nielsen sang for noen generasjoner siden. Daniela kunne vært en naturlig gjest i hans «Søndagsposten», like mye som hun er en artist for 2021.

Frida og Siri

Tekstmessig og til dels også i uttrykket er hun i slekt med Frida Ånnevik og Siri Nilsen og kanskje til og med Lars Lillo-Stenberg. Jeg kunne tenkt meg å gjengi hele avslutningssporet «Tidas gjemmested», men nøyer meg med følgende:
«Hvor mange tanker er egentlig nok?
Når jeg er alene så kommer en flokk
Det hender jeg stabler de inn i en blokk
Før alt raser sammen og jeg har fått nok»

Eller når hun i tittellåten synger: «En engangsdag går altfor fort Brukt opp og sannsynligvis kasta bort».

Solid gjeng

Daniela har så visst ikke kastet bort tida «på kanten av oppveksten», som hun synger i «Hverdagen er trofast». Hun spiller sjøl gitar, akkordion og harmonium, men får ellers musikerstøtte av en solid gjeng på elgitar (Sander Eriksen Nordahl), kontrabass (Ole Morten Vågan), flygel (Eyolf Dale) og av og til trommer og strykere (Haakon Aases fele og Frida Fredrikke Waaler Wærvågens cello må framheves) - pluss selveste Nils-Petter Molvær på trompet på «Hverdagen er trofast». Mamma Maj Britt «får lov til» å kore på «Brannsår», som er den låten som er nærmest jazzen i uttrykket.

Daniela Reyes skal turnere i høst, og kan blant annet høres på Parkteatret i Oslo førstkommende torsdag (7.10) og i Mjøndalen fredag (8.10). Det bør bli fullt hus – fordi hun fortjener det.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer