Oppsiktsvekkende godt

«…følelsen av at tingene innerst inne var noe annet enn det de ga seg ut for, at de bare var som hinner over et ondt mørke - denne følelsen ble hengende fast i ham.»

Slik tenker den unge Leo Lewenhaupt, et vidunderbarn på fiolin før århundreskiftet, fallert båtmusiker og narkotikavrak på Titanics eneste og katastrofale ferd i 1912.

I dette spennet mellom det tingene ser ut til å være og det - ofte - onde mørket som skjuler seg bak overflaten, Har Erik Fosnes Hansen plassert sin oppsiktsvekkende roman, «Salme ved reisens slutt?.

Dette er et ambisiøst prosjekt, ikke bare fordi boka er nær innpå 500 sider, og opplagt rommer flere delromaner, men også fordi Fosnes Hansen går inn og bruker som spenningsskapende ramme den tilsynelatende evig utømmelige historien om kjempeskipet Titanic, som forliste på jomfruturen fra Europa til USA 15. April 1912.

Spillerom

Ved å velge denne i og for seg kjente, dystre historien får Fosnes Hansen en avgrenset nå-historie på fem dager, den tiden det tok båten å komme fra Southampton til 46 grader nordlig bredde og synke. Til gjengjeld gir det ham fritt spillerom i forhold til det «Salme ved reisens slutt» også, og kanskje egentligst handler om;: noen av medlemmene i skipsorkestret og deres liv inntil denne skjebnesvangre aprilnatten. Rammehistorien er autentisk, men personene er oppdiktede.

Og det er her, i skildringen av oppveksthistoriene til fire-fem av musikerne, at Fosnes Hansens skrivekunst hever seg opp til et europeisk nivå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke minst fordi det faktisk er glimt av mennesker, miljø og tenkemåter fra et Europa i omforming rundt århundreskiftet vi møter i bildene av disse unge, ensomme mennene, som alle trodde at livene deres skulle bli noe helt annet, og mer «egentlig»: engelske Jason Coward, medisinerstudenten som ble kapellmester, østerrikeren og jødegutten David Bleiernstern, den italienske dukketeater- og fiolinvirtuosen Petronious Witt og vidunderbarnet Leo Lewenhaupt, som går ned i ishavet under navnet «Spot» som en middelmådig salongpianist.

I glimt får vi også trekk av den russiske fiolinisten Alexander Bjezhnikovs uryddige fortid i St. Petersburg.

Imponerende

Hver av disse historiene, fortalt i spennet mellom nåtiden på den storstilte luksusdamperen og en nær fortid i familie- og skoleliv, da alle var relativt sære kunstneriske begavelser, er imponerende.

Stoffmengden, og ikke minst stoffligheten i fortellingene, setter den alminnelige, norske romankunsten av i dag i et nesten pinlig relieff. Mot dette overflødighetshornet virker mange norske, smale, lokale romaner nesten som skolestiler i sammenlikning.

Her er det slik at den nå nesten ¡gammeldagse» lesegleden blir vekket: Sorgen over å forlate en livshistorie dulmes snart av gleden over å møte den neste.

Portrettet av Jason Coward er det fyldigste, og kanskje også det mest «gripende», også det på en slags «gammeldags», «europeisk» måte.

Bildet av gutten der han står i morgenlyset i skolebygningen og klorer seg opp i ansiktet, ikke én, men to ganger, da han får høre at hans elskede far og mor er omkommet under en epidemi i India, der faren er lege, vil komme til å følge leseren. Men også den mindre hjerteskjærende, mer burleske skildringen av en vil natt på obduksjonssalen med et par medstudenter og et relativt stort kvantum alkohol, er av de inntrykk man tar med seg.

Og her kunne nevnes flere slike enkelthistorier, varme, vakre, som både kaller på følelser og på ettertanke. Ikke minst alle dem som har med musikk å gjøre, som naturlig nok er en av de bærende metaforene gjennom hele boka.

Livsdesperasjon

Men mår alt kommer til alt, er det ikke bare detaljene og den utrolige velopplagte organiseringen av de forskjellige historiene som gjør dette til en så god bok

Under det hele ligger en - det må være være lov til å si det? - Kundera'sk livsdesperasjon: Slik er livet, brått er det der, og brått er det borte. Det du planlegger, blir det sjelden, men livet er det allikevel.

For Fosnes Hansens figurer virker det ungdommelige håpet om Livet sakte for livet, og et mer eller mindre åpenbart selvbedrag.

Dette temaet har forfatteren nedfelt i alle fortellingene, som når den aldrende Leo leter etter et helt annet bilde i speilet, gutten med «gyldne krøller og butt nese. Han lette forgjeves etter den mye buen i ansiktet hvis han så på seg selv nå. Men det var allikevel slik det egentlig var, bakenfor all løgnen. Et sted på hunnen av ham bodde den lyshårete gutten, og det var ham det kom an på. Selv hadde han bare forkledt seg litt.».
Mye mer kunne vært sagt. Og vil komme til å bli sagt. Jeg nøyer meg med å gratulere Erik Fosnes Hansen med en vakker, tragisk og klok bok, skrevet i et språk som bærer, bølger og toner.