Anmeldelse: Anne Bitsch, «Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen»

Oppsiktsvekkende om drapet

Anne Bitsch bringer oss nærmere sannheten rundt et mørkt kapittel i norsk kriminalhistorie.

BENJAMIN: Benjamin Hermansen (15) ble stukket ned og drept av nynazister på Holmlia. Her fra en minnemarkering på Holmlia skole. Foto ROBERT S. EIK
BENJAMIN: Benjamin Hermansen (15) ble stukket ned og drept av nynazister på Holmlia. Her fra en minnemarkering på Holmlia skole. Foto ROBERT S. EIK Vis mer
Publisert

Var Benjamin Hermansen et tilfeldig offer da han ble drept av nynazister for tjue år siden? Kom den grusomme hendelsen som lyn fra klar himmel? Hvor omfattende var den nynazistiske virksomheten i Norge?

Dette er spørsmål Anne Bitsch prøver å gi svar på i boka «Brorskapet, en historie om drapet på Benjamin Hermansen».

Forfatteren har ettergått politiets arbeid ved å gå gjennom vitneobservasjoner og tekniske bevis som aldri ble tatt med «i rettssystemets offisielle historie», som hun skriver. Hun har saumfart avhørsreferater og chatlogger fra politiets saksdokumenter og intervjuet vitner og folk som sto offeret og de tre gjerningspersonene nær.

En sein fredagskveld

Drapet skjedde på Åsbråten på Holmlia seint fredag kveld 26. januar 2001. 15 år gamle Benjamin Hermansen, med norsk mor og ghanesisk far, står og prater med vennen Hadi Ghalegolabi utenfor Sparbutikken i nærheten av hjemmet. En metallic-blå Ford Granada dukker plutselig opp. To menn iført klær med nazisymboler går ut av bilen mens en kvinne blir sittende igjen. De to kameratene prøver å flykte, men Benjamin, som har vondt i beinet etter et uhell på fotballbanen, er ikke rask nok og blir drept med flere knivstikk.

Joe Erling Jahr ble dømt til 18 års fengsel, Ole Nikolai Kvisler til 17 år. En tredje person, som ikke fysisk hadde deltatt i drapet, fikk tre år.

Benjamin Hermansen ble et symbol i kampen mot rasisme i Norge.

Norsk nynazisme-historie

På en leservennlig og tankevekkende måte tar forfatteren for seg høyreekstremismens vekst og utvikling siden 1970-tallet og fram til i dag. Hovedpersoner er Eric Blücher, som dannet Norsk Front på midten av 1970-tallet, Ole Krogstad, sentral i oppbyggingen av Booth Boys på slutten av 1980-tallet, medlemmene av kvinnegruppa Valkyria, etablert på midten av 1990-tallet, og organisasjonen Vigrid, stiftet av Tore Wilhelm Tvedt tidlig på nyåret 2000. De dømte i Benjamin-saken hadde tilknytning til Vigrid og Booth Boys.

Bitsch er tett på det meste. I detalj forteller hun om Benjamin og de tre gjerningspersonenes oppvekst på Holmlia, Bøler og i Kristiansand. Dette er en historie om gjenger, utenforskap, kameratskap og villfarelse. Vi kommer også tett på de pårørende.

Selve drapskvelden er skildret i detalj, og for leseren er det umulig å vite om det var akkurat slik det skjedde. Men Bitsch har brukt alle de kildene hun har hatt tilgang til for å rekonstruere både de skjebnesvangre minuttene og tida etter, med arrestasjoner, massiv fordømmelse og rosetog for den drepte Benjamin. Hun forteller også detaljert fra rettssaken. Det er nesten som om man er tilhører til det som foregikk.

Vil forklare

Dette er ei bok om hvorfor drapet ble begått. Forfatteren skriver at hennes jobb ikke er å oppklare, men å forklare. Det gjør hun grundig. Men hun kaster også mer lys over hendelser som ikke sto så sentralt under rettssaken. Først og fremst gjelder det fotballturneringen Dana Cup i Frederikshavn i Danmark, et halvt år før drapet på Holmlia. Der ble Benjamin overfalt av nynazister.

Gjennom dokumentasjonen til Bitsch er det mye som tyder på at Joe Erling Jahr var til stede på diskoteket der Benjamin ble angrepet. Det indikerer at drapet på Holmlia kanskje ikke var så tilfeldig som det politi og påtalemyndighet ville ha det til. Forfatteren tar også for seg et intervju med Benjamin i NRK Østlandssendingen rett etter angrepet. Dette ble lagt merke til. Nynazistene visste nå hvem Benjamin var, og de var oppriktig forbanna, fortalte noen ungdommer fra Bøler senere.

Krangel på nettet

Stort sett har Bitsch distanse til det hun skriver om, men noen ganger går hun ut av betrakterrollen. I avsnittet under er hun dommer, og det er ikke bra:

«Om hun (Dagbladet har valgt å anonymisere navnet.red.anm) slapp billig unna fordi hun var jente, eller om statsadvokaten kanskje ikke anså det som formålstjenlig å pirke for mye i troverdigheten til et av påtalemyndighetens to hovedvitner, er uvisst.»

Det er underlig å komme med en slik påstand uten nærmere begrunnelse.

Kritikk av Staff

Forfatteren viser også at hun ikke helt har forstått en forsvarers rolle i straffesaker. Den legendariske og kontroversielle Tor Erling Staff, som døde i 2018, får så hatten passer. Staff forsvarte Joe Erling Jahr og får blant annet kritikk for det Bitsch kaller «ufarliggjøring av den rasistiske retorikkens iboende voldspotensial.» Staffs krysseksaminasjon av Benjamins kompis Hadi, kaller hun en «inkvisisjon».

Avslutningsvis gir forfatteren en grundig oversikt over hvordan hun har jobbet med denne boka og de etiske problemene hun har stått overfor. Det styrker troverdigheten.

Vi får ikke vite den fulle og hele sannheten, den vil trolig aldri bli kjent. Men vi er blitt langt klokere.

Et slikt drap må ikke skje igjen; vi må ikke glemme, er avslutningsbudskapet:

«Såret må holdes åpent», skriver Anne Bitsch.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer