Oppskrift mot fattigdom

«Fagbevegelsen, Fagbevegelsen, Fagbevegelsen,» klinger det i veggene når Arbeiderpartiets partisekretær taler om alle tings begynnelse og slutt. Under et besøk på landsbygda i Indore, India sa ILOs (FNs arbeidslivsorganisasjon) prosjektleder, Susamma Varghese, nøyaktig det samme. Skjønt, publikum var noe annerledes, der vi satt i 40 graders varme på landsbyens rådplass; en steinhelle med tre plaststoler, et dusin oransje blomsterkranser og et par hundre sarikledde kvinner og tobakkstyggende menn. Forskjellene til tross; mantraet om organisering for påvirkning og utvikling er gyldig også for fattige kvinner og menn på Indias landsbygd, om enn i en annen skala og med fundamentalt forskjellige premisser for både menneskenes og fagforeningenes eksistens.

India opplever en enorm økonomisk vekst. Her blomstrer det en middelklasse på godt over hundre millioner mennesker med en enorm kjøpekraft, landet har hatt en gjennomsnittlig årlig økonomisk vekst på over 8 prosent siden 2003, både den gjennomsnittlige levealderen og inntektsnivået øker. Samtidig lever 23 prosent av landets drøye en milliard innbyggere under fattigdomsgrensen på en dollar om dagen og nærmere 14 millioner av arbeidsstokken er barn. India er et av de landene som ennå ikke fullt ut har ratifisert ILO-konvensjonene mot barnearbeid og av de internasjonale konvensjonene for regulering av arbeid som India har ratifisert, går implementeringen svært sakte. Selv om dette er et generelt problem i svært mange land, å ta steget fra retorikk til praksis, så er konsekvensene av Indias unnvikenhet reelt sett meget betydelig fordi landet har verdens nest største befolkning. Befolkningsveksten i landet tyder på at om ikke lenge vil befolkningen være større enn Kinas, verdens største.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med dette som bakteppe startet arbeidstakernes avdeling i ILO, ACTRAV, i 2004 et prosjekt for å gi arbeidstakere i den uformelle sektoren, spesielt kvinner i rurale strøk, kollektiv makt til å forhandle fram forbedringer i arbeids– og leveforhold. Konkret består prosjektet i å motivere og mobilisere til kvinners fagorganisering og organisering av selvhjelpsgrupper som deretter skal utdannes om sine arbeidsrettigheter. Dette er et viktig ledd i kampen mot fattigdom. Likestilling og kvinners rettigheter i arbeidslivet står sentralt i prosjektet, med velkjente temaer som helse, fødselspermisjon og likelønn. Kvinner utgjør en betydelig del av arbeidsstokken i den rurale sektoren i India. Men, som en av fagforeningskvinnene i Indore bemerket under vårt møte, kvinner bærer globaliseringens frukter for dette landet på sine skuldrer, samtidig dyttes de ned i gjørma. Et annet mål med ACTRAVs prosjekt er at fagforeningene skal linkes opp til det nasjonale politiske nivået og påvirke myndighetene til bedre å ivareta rettighetene til rurale arbeidere.

På papiret ser alt viktig og bra ut, men det er nå engang i felt man skal se de konkrete endringene, eller mangel på sådanne. I Indore, et område hvor over nitti prosent av befolkningen arbeider i den uformelle sektoren, er fagorganisering en spesielt stor utfordring. Rurale arbeidere generelt, og kvinner spesielt, har liten eller ingen tilgang på informasjon om rettigheter de har i forbindelse med arbeidslivet. Samtidig har fagforeningene hittil funnet det vanskelig å rette innsatsen sin mot denne målgruppen; de har sjelden råd til å betale kontingenter og utfordringene er enorme fordi arbeidsforholdene er elendige og i uformell sektor er det ofte vanskeligere å oppnå fordelene fagforeningene sikrer i den formelle sektoren. Det norskstøttede prosjektet i disse delene av India sikter på å organisere disse arbeiderne slik at de har en felles stemme og kan stå sterkere i dialogen med myndigheter og landeiere.

To av fagforeningene vi besøker har innkalt til møte med landsbyens lokale ledere. Han som fikser vannpumper er der, en kvinne som driver en halvveldedig barneklinikk, en som jobber for lokale jordbruksmyndigheter. Kort og godt mennesker som sitter med prosjektdeltakernes skjebner i sine hender: dersom vannpumpa ikke virker kan ikke kvinnene jobbe eller jentene gå på skole, da må de bruke tiden sin på å hente vann. Dersom jordbruksmyndighetene ikke er i godt humør, skriver de ikke under på søknaden om å bygge kloakksystem for landsbyen og i og med at de ikke har råd til å bestikke myndighetene, må de knappe åtte tusen innbyggerne betale for kloakksystemet selv. Det har de heller ikke råd til.

Møtet starter, det er tre timer for seint fordi en kjent politiker uanmeldt har tatt turen innom distriktet på en sjarmoffensiv i forbindelse med en valgkamp, og lokalpolitikerne prioriterte henne. ILOs prosjektleder trekker oppgitt på skuldrene og medgir at sånn er virkeligheten: Å organisere maktsvake grupper i samfunnet til å holde politikerne ansvarlige for landets utvikling og sosiale rettigheter står ikke øverst på lista. Men når møtet begynner er tonen en annen. Lokalleder Joyti kan informere om at både selvhjelpsgruppene og fagorganiseringen skyter fart. Den økonomiske veksten blant prosjektdeltakerne har vært svært god og stadig flere melder seg inn i fagforeningene og betaler de hardt tiltjente rupiene kontingenten utgjør. «Det gjør de fordi de ser at jobben vi gjør er viktig og bærer frukter,» sier Joyti stolt. I tillegg er det godt oppmøte på kursene mot barnearbeid og flere grupper har fremmet krav om likelønn til arbeidsgiverne, med positivt utfall i den forstand at kvinners lønn har økt noe i forhold til menns.

Når presentasjonen er over tar de ulike politiske representantene ordet, og stemningen forandrer seg til noe i retning av en valgkampanje. Landsbylederne presenterer tall som ville fått enhver norsk politiker til å rødme; skolene har få eller ingen «problembarn», jentene deltar i hva det måtte være og når infrastruktur en sjelden gang går i stykker, ja da fikses den igjen etter sju dager! Susamma Varghese smiler og hvisker tørt at denne informasjonen skal tas med en klype salt. Likevel er hun optimistisk etter møtet. Det viktigste er ikke hva de sier – de er programfestet til å pynte på sin etats arbeid – det viktige er at de er her. Og at prosjektet har klart kunsten å koble fagforeningene med selvhjelpsgruppene og de lokale politikerne, noe som har vært både effektivt og bærekraftig. En god indikator på suksessen er at fagforeningene fortsetter å eksistere i de områdene prosjektet har faset ut og at tilbakebetalingsprosenten på mikrofinanslån er over åtti prosent i alle områdene, noen steder over nitti.

Denne typen prosjekter eksisterer i dag enkeltvis mange steder, men fortsatt mangler det en helhetlig tilnærming til organisering av fattige arbeidere. Som dette prosjektet har vist, har styrken arbeiderne vinner gjennom organisering direkte innvirkning på de sosioøkonomiske forholdene for de marginaliserte arbeiderne. Dette får igjen positive ringvirkninger for arbeidernes familier og lokalsamfunnet og til sist hele landet. Her ligger en nøkkel til sunn og bærekraftig utvikling drevet fram av de fattige selv. Det er på høy tid med en kollektiv global erkjennelse av at arbeidsrettigheter må sikres dersom den globale fattigdommen skal bekjempes.