ETNISK RENSING: Kirgisistan har eksplodert i etnisk vold den siste tiden, og hundretusenvis av usbekere, som disse på en buss ved grensen, har flyktet fra landet. Verdenssamfunnet er ute av stand til å stoppe det som kan se ut som et Balkan-aktig scenario i Sentral-Asia, skriver innleggsforfatterne.
ETNISK RENSING: Kirgisistan har eksplodert i etnisk vold den siste tiden, og hundretusenvis av usbekere, som disse på en buss ved grensen, har flyktet fra landet. Verdenssamfunnet er ute av stand til å stoppe det som kan se ut som et Balkan-aktig scenario i Sentral-Asia, skriver innleggsforfatterne.Vis mer

Oppskrift på katastrofe

SENTRAL-ASIA: Stemningen i Kirgisistan er spent etter dager med fordrivelse av den usbekiske delen av befolkningen. Ser vi her begynnelsen på et folkemord?

Flere hundre mennesker skal ha blitt drept og 400 000 er på flukt etter at kirgisiske gjenger har gått løs på den usbekiske minoriteten i Kirgisistan den siste uken. Mange har flyktet til Usbekistan, men landet har stengt grensen, og flyktninger er nå fanget i en utsatt posisjon. Usbekerne selv peker på den kirgisiske eks-presidenten Kurmanbek Bakiyev, som de mener står bak volden. Volden har nå roet seg litt, men de etniske motsetningene i landet forblir uløst, slik de også gjør i nabolandene. Om man forsøker å presse et sentralasiatisk samfunn inn i en europeisk nasjonalstatsmodell kommer man lett til blodsutgytelse.

Den europeiske nasjonalstaten er basert på at man setter likhetstegn mellom språk, «rase» og territorium. Alle innenfor et territorium bør snakke samme språk, tilhøre samme kultur og ha en illusjon om skjebnefellesskap. I land der denne måten å tenke stat sammenfaller med en prosess som former befolkningen etter disse linjene, fremstår det som uproblematisk. I Sentral-Asia er det potensielt katastrofalt. Der er forholdet mellom stat og samfunn helt annerledes enn i Europa.

Det vesentligste trekket ved Sentral-Asias statsbygging er at området frem til slutten av 1800-tallet var styrt av tyrkiske og mongolske nomader. Disse red inn fra steppene med overlegne våpen og undertvang seg den bofaste, persisktalende befolkningen. Ikke bare det, de styrte gjennom et persisk-talende byråkrati. I dagens Sentral-Asia, oversettes dette grovt regnet til usbekere (som er nedstammet fra de tyrkiske nomadene) og tadsjiker (som er persisk-talende og bofaste).

Staten var dermed en symbiose mellom en nomadisk, tyrkisk hær og et bofast, persisk/tadsjikisk byråkrati. Hovedoppsettet var altså at regioner hadde tadsjikiske byer som sentrum, med en periferi av usbekere eller andre tyrkisk-talende nomader. Klemt ute av denne samhandlingen, og bosatte i den økonomiske periferien, finner man kirgiserne, som gjette sauer og levde et nomadisk liv i Pamir-fjellene og i stor grad var uberørt av statsbygging inntil 1920-tallet.

Kirgisistan, i likhet med Usbekistan, Tadsjikistan og resten av tidligere sovjetisk Sentral-Asia, var selve modellen på hva kommunismen kunne oppnå. Ideen var at dersom «bakstreverske», stammebaserte og muslimske nomader kunne bli produktive og klassebevisste kommunister, kunne hvem som helst bli det. For å få dette til, bestemte Stalin at de forskjellige klanene i regionen, både de bofaste og de nomadiske, skulle få nasjonale identiteter. Dette skulle skje uavhengig av hvordan de på dette tidspunktet identifiserte seg selv. I flukt med dette skulle hver av disse identitetene få sine egne «nasjonale» republikker. I teorien skulle disse oppføre seg som nasjonalstater, på samme måte som Norge er nordmennenes nasjonalstat, har norsk språk og norske symboler. Problemet er bare at tadsjiker, usbekere og kirgisere bor om hverandre, at nomader av natur flytter på seg sommer og vinter, og ikke på noen som helst måte følger logikken i en europeisk nasjonalstat. Alle andre i de nyopprettede republikkene skulle bli «nasjonale minoriteter». Uheldigvis for dem, er usbekerne i Jalalabad og Osh akkurat slike minoriteter.

Grenser ble trukket og territoriene avgrenset; Kirgisistan og nabolandet Usbekistan ble etablert - respektivt landene til kirgiserne og usbekerne. Og slik forble de, som sovjetrepublikker fra 1926 til 1991, da de motvillig ble uavhengige i kaoset rundt Sovjetunionens fall. Mens Sovjetunionen fortsatt var intakt ble motsetningene mellom usbekere og kirgisere holdt under lokk. Etnisk mobilisering var nærmest umulig i en tid da det stod en sovjetisk politimann på hvert hjørne. Under disse omstendighetene lærte man i løpet av noen generasjoner at disse nasjonsbaserte republikkene var et naturlig hjem, og begynte å oppføre seg deretter. Likevel, dette er identiteter som er tredd over langt eldre og langt mer sementerte etniske forhold.

Det er likevel ikke etnisk konflikt, men maktkamp i den kirgisiske eliten som har utløst volden. Eks-presidentens støttespillere har blitt utestengt fra de politiske privilegiene de hadde, og ønsket å ta igjen overfor landets nye president. Ved å gå løs på den usbekiske minoriteten kan de gjøre landet nærmest ukontrollerbart, i en voldsspiral som trekker inn nabolandet, militærmakten Usbekistan. Denne delen av Kirgisistan er svært ressursrik, og uroen kan vise seg som et godt påskudd for å intervenere militært, under dekke av å beskytte utsatte usbekere. Men Usbekistans sterke mann, President Islam Karimov, har ingen interesse av at uroen skal spre seg til Usbekistan. Å hjelpe sine etniske brødre er ikke like viktig som å opprettholde harmonien i Sentral-Asias regionale makt, der han frykter trusselen fra både tadsjikisk separatisme og lokale islamister. Dessuten har han lite til overs for usbekere fra den delen av landet som grenser til byene der uroen nå finner sted, ettersom de tidligere har gjort opprør mot hans styre. Dermed holder han de usbekiske flyktningene fra Kirgisistan ute, av frykt for å miste kontrollen.

Det vi er vitne til er etnisk rensing. Sentral-Asia, med sine usikre og Sovjet-baserte nasjonsidentiteter, er frodig grunn for de som ønsker å bruke vold til å dele befolkninger inn i «oss» og «dem». Ved siden av behovet for å være herre i eget hus, finnes det en farlig sosio-økonomisk ustabilitet som har ledet til en oppblomstring av gammel sjalusi overfor den usbekiske minoriteten, og en vilje blant politiet og de væpnede styrkene til å samarbeide med etniske gjenger. Dette er alle klassiske symptomer på en atmosfære der etnisk rensing finner sted. Legg til sentralmaktens manglende evne til å gripe inn og rivaliseringen mellom Kina, USA og Russland, og verdenssamfunnet er ute av stand til å stoppe det som kan se ut som et Balkan-aktig scenario. Slik er usbekerne i Osh forlatt, uønsket av både Kirgisistan og Usbekistan.