Opptur med R.E.M.

R.E.M.s nye album er en solid opptur fra spor to og til mål.

Fire år etter gruppas støyende «Monster» og to år etter den mer eksperimentelle «New Adventures In Hi-Fi», har R.E.M. laget et stillfarende og tenksomt album. Så fort den noe forvirrende åpningen «Airportman» er unnagjort, framstår «Up» umiddelbart som en positiv, melodiøs og likandes opplevelse.

Godt hjulpet av «Losing My Religion» (1991) vokste R.E.M. halvveis i karrieren fra kultband til supergruppe. Nå er trommeslager Bill Berry ute, men Michael Stipe, Peter Buck og Mike Mills fortsetter som trio.
Kollektivt står de bak en CD som gir mer rom for ordet . Om Stipe har hatt en tendens til å drukne i lyd på de to siste utgivelsene, ligger vokalen denne gangen klart i front. Teknikk og fuzz-gitarer truer aldri med å stjele for mye oppmerksomhet, men danner sammen med de fint avstemte strykerne en lekende, rød tråd gjennom hele plata. Også tekstene, som er trykket i coveret, er mindre kryptiske. R.E.M. er blitt mer tilgjengelige, uten å selge seg.

«Lotus» og «Daysleeper» peker seg ut som låter med hitpotensial. Men hele plata er breddfull av gode melodier og arrangementer, og du får lyst til å spille den om og om igjen for å bli bedre kjent med hver enkelt låt.

La oss bare nevne at melodien og stemningen i «Hope» minner sterkt om Leonard Cohens «Suzanne», uten at vi skal påstå at den er et plagiat, før den ender i industrirock à la Kraftwerk. «At My Most Beautiful» er en overraskende enkel, men utrolig søt kjærlighetserklæring og Stipe har mye å unnskylde på «The Apologist».

Gode fans av R.E.M., derimot, trenger ingen unnskyldning for å kjøpe gruppas ellevte plate.