Opptur med Young

Du har hørt det før, men Neil gjør det med stil denne gangen.

CD: Det er gamlingenes høst. I stua herjer Bob Dylan-feberen med Martin Scorseses «No Direction Home»-dokumentar og dertilhørende «Bootleg Series»-utgivelse. Rolling Stones lurer folk til å tro at de er like bra som på «Exile On Main Street». Selv Paul McCartney har lirt av seg en brukbar plate. Til uka er dessuten Alex Chilton tilbake med ny Big Star-skive - det er egentlig verdt et utropstegn. Og her, Neil Young tilbake i fin form, post-hjerneblødning, med en av sine mest hørverdige plater siden midten av nittitallet. «Prairie Wind» er Nashville-Young slik vi kjenner ham fra myke, akustiske plater som «Harvest», «Comes A Time», «Harvest Moon» og «Silver & Gold».Den er mest lik «Comes A Time» i sin «country-med-en-dæsj-soul»-natur, og i hvert fall et par hakk mer fokusert og substansiell enn «Silver & Gold» - plata med den blaute biografisangen om Buffalo Springfield som noe ufortjent ble solgt inn som en slags tredjeskive i en tenkt «Harvest»-trilogi. «Prairie Wind» kommer mye nærmere, for å si det slik. Young er en gjentakelsens mester - han er så inspirert av seg selv at han uten blygsel og med en naturlig autoritet kan hente fram stemninger, fraseringer og vendinger fra sin egen katalog og samtidig komme unna med det. «Prairie Wind» viser mer en mester som briljerer i sitt fag enn en gammel sirkushest som viser slitne triks - det i seg selv en opptur for hardt prøvede Young-fantaster som har måttet slite med dansebandsoul og baktunge bluesrockmusikaler i seinere år.Låtmessig er dette Neil Young på sitt jevneste siden 1994s «Sleeps With Angels». Åpningslåta «The Painter» har et luntende komp, en søt melodi, et fint kor og et nydelig lite spøkelseselement i Ben Keiths steelgitar. Flott start. «No Wonder» er den eneste med et elektrisk Crazy Horse-snev, avmålt og fin den også. «Here For You» høres ut som en låt som lett ville konkurrert seg inn på «Harvest Moon» - et opplagt salgspoeng i en eventuell tv-reklamespot. Elvis-mimrende «He Was The King» balanserer på riktig side av corny, og tittelsporet er hypnotiserende og litt «Tonight\'s The Night»-hintende i sin loopaktige bluesform, her får vi også en overraskende kollisjon av støtende hornrekke og typisk Young-munnspill uten at det vekker nevneverdig irritasjon.Tekstmessig skal Neil Young få litt slack denne gangen - hans nostalgi over konservative familieverdier kunne ha gjort ham til valgkampunderholder for Kristelig Folkeparti, og han er sjelden god når han prøver å være politisk. Falsetten hans begynner det også å bli noe sjuende-far-i-huset over, men skitt au, dette er ei plate Young-fans i alle aldrer kommer til å kose seg med.