Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Oppvask om husvask

Kritikere av et klassesamfunn og elendige arbeidsvilkår omtales som «moralister» av tenketanker på egen politisk banehalvdel. Men klassekamp har aldri vært moralisme.

LYST PÅ VASKEHJELP? Kvinner gjør i 2016 fremdeles dobbelt så mye husarbeid som menn. Med sekstimersdag for alle blir det tid til å vaske selv, og å lære ungene både vedlikehold og hygiene i samme slengen, skriver kronikkforfatterne. Foto: Argus / Samfoto / NTB Scanpix
LYST PÅ VASKEHJELP? Kvinner gjør i 2016 fremdeles dobbelt så mye husarbeid som menn. Med sekstimersdag for alle blir det tid til å vaske selv, og å lære ungene både vedlikehold og hygiene i samme slengen, skriver kronikkforfatterne. Foto: Argus / Samfoto / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Å være kritisk til at folk bruker vaskehjelp er ikke å moralisere over folks valg eller liv. Mange som trenger den type hjelp kan nok ha gode grunner til det. At noen hver hadde satt pris på innleid renhold i hektiske hverdager er opplagt. Kanskje hadde det gjort familielivet lettere. Kanskje hadde vi hatt mer overskudd til hverandre, lønnsarbeid og hobby.

Men kanskje er det å ha innleid renhold i hjemmet i dag såpass problematisk på en strukturelt nivå at vi har gode grunner til å unngå kjøpe inn denne type hushjelp?

Det er her kritikken ligger: På forhold i bransjen, på et samfunn som ikke tar nok vare på kampen til denne yrkesgruppen som trenger en lønn å leve av. Klassekampen viste i sin sak at fast ansatte vaskehjelper i Norge har en årslønn på rundt 290000 kroner, langt under gjennomsnittslønnen i dag. Han eller hun som vasker ditt hjem kommer ikke hjem til eget nyvasket hus, for å si det enkelt.

En skepsis mot denne type tjenester er også en bekymring rundt utvikling mot et samfunn formet rundt en «herskap og tjenere-logikk», framfor et samfunn med kollektiv innsats for et bedre liv for alle. For dersom det er sånn at selv privilegerte friske folk med fleksible lederjobber ikke klarer å gjøre husvasken selv, så burde det og være et signal om at også andre sliter med dette. I så fall burde dette være en gyllen anledning for tenketanker på venstresiden til å framheve viktigheten av å kutte i normalarbeidsdagen og innføre en arbeidstidsreduksjon.

På sikt kan vi håpe på sekstimersdag for alle. Så blir det tid til å vaske selv, og å lære ungene både vedlikehold og hygiene i samme slengen. De skal tross alt ut av reiret en dag, og da bør de vel kunne forstå at normen er å vaske selv?

Slike strukturelle endringer som arbeidstidsforkortelser ville endre livet og lette hverdagen til folk flest, og ikke bare de få som har råd til å betale hushjelp skikkelig. I landskapet mellom disse to finnes mange folk i tidsklemme og slitasje som berettiget kan bli fristet av billig svart arbeid: «Når eliten kan ha vaskehjelp, hvorfor skal ikke vi?». Dermed kan det dannes grobunn for gode vekstvilkår blant annet hos dem som ikke har noe annet valg enn å jobbe svart og hos dem som ikke har noe annet valg enn å betale svart.

Vaskehjelpsdebatten som ble startet i Klassekampen bør benyttes som et vindu til en større debatt som handler om ulikhet og klassekamp - og hva slags samfunn vi vil ha. Er ikke de nevnte tenketankene premissleverandører nettopp for denne debatten?

Hva gjør det med solidariteten når et høyere sjikt i samfunnet ikke lenger kjenner på slitet ved å gjøre ulønnet arbeid? Vil de skjønne behovet for sekstimersdag? Vil de forstå at folk blir sykmeldte av dobbeltarbeidet innimellom? Selv om hun fra City Maid som ble intervjuet i Klassekampen ikke har en lønn å leve av en gang i Norge, har ikke familier flest økonomisk mulighet til å betale City Maids timepris på 525 kroner. Dette sier mye om hvem som bruker innleid renhold og hvem som vasker.

Det blir ofte sagt: Hva er så annerledes med å ha vaskehjelp, i forhold til å betale for en snekker, eller en maler, for eksempel? Det er minst to ting som er annerledes: Snekkere, malere og andre faglærte håndverkere er dyre i drift, med rette. Det er fagfolk du henter inn bare når du , og når du skal utføre oppgaver du selv ikke har kompetanse på. Hvem hadde hatt råd til å ha en elektriker på oppdrag noen timer, hver uke, år etter år? Husarbeid er gjentakende i sin natur, i motsetning til eksperthjelp en sjelden gang. Dette gjør at vaskehjelp må være en billig tjeneste, det ligger i tjenestens logikk at den nærmest er underbetalt - for at andre med høyere lønn skal kunne benytte den jevnlig. Noe ganske annet er om man leier inn profesjonelle renholdere en sjelden gang i forbindelse med flytting, eller til en årlig hovedrengjøring av et stort hus. Da kan man begynne å sammenlikne med elektrikeren, både i type tjeneste og i pris.

Vi snakker nesten ikke om husarbeid i offentligheten. Husarbeidet skal jo helst ikke merkes på noen som helst måte, det skal ikke svi i ryggen når man ligger og støvsuger under sofaen, og det skal heller ikke svi i lommeboka. Det blir vanskelig når mange av stemmene i offentligheten ikke gjør dette selv, og heller ikke merker hvor mye det koster av penger å prioritere dette. Det er jo ikke sånn at folk avlyser ferier eller selger hytta for å prioritere vaskehjelp. Det skal heller ikke svi i parforholdet når man for hundrede gang må ta likestillingskampen på privaten. For kvinner gjør i 2016 fremdeles dobbelt så mye husarbeid som menn. Er ikke det en viktig debatt å løfte fram?

Når stemmene i offentligheten ikke gjør husarbeidet selv, og ikke tar likestillingskampen hjemme, forsvinner viktige debatter om ulønnet arbeid i vårt samfunn; både hva det er, hvem som gjør det, hva det koster, hva verdien av det er - også i kroner og øre.

For selv om andelen som betaler for å få vasket hjemme har økt mye de siste årene, er den fortsatt bare på 15 prosent (MMI, 2015), hvorav en god halvpart betaler svart. Å slippe å vaske hjemme hos seg selv, er altså ennå ikke «for alle», samme hvor mye dem som selv benytter seg av det forsøker å normalisere det. Når flere i den offentlige debatten identifiserer seg mer med dem som har vaskehjelp, enn de som faktisk er det, kan dette virke fremmedgjørende, og særlig hos venstresidens velgere.

Bruk av renhold i hjemmet er et av mange tegn på at vi er et klassedelt samfunn. Dette er politisk - ikke et spørsmål om noens moral. Vi gjøre alle vårt beste for å passe inn i det bestående, og for å klare hverdagen. Per i dag kan noen betale seg vekk fra stress, mens andre ikke kan det. Er det moralisme å se kritisk og varsle kamp mot disse klasseskillene?

Når venstresiden selv bruker høyresidens retoriske «moralisme!» som forsvar, avskriver de mange i arbeiderklassen i debatten. Det skaper ikke en større velgermasse på en venstreside som allerede sliter med å nå fram hos velgere av proletær bakgrunn. Det er også lov å bli provosert over at ledere i profilerte tenketanker ikke klarer å være tydeligere på om det å benytte seg av innleid renhold inngår i visjonene om det likhetssamfunnet de jobber mot. I så fall, hvordan skal dette gå opp i praksis og økonomisk?