LYST PÅ VASKEHJELP? Kvinner gjør i 2016 fremdeles dobbelt så mye husarbeid som menn. Med sekstimersdag for alle blir det tid til å vaske selv, og å lære ungene både vedlikehold og hygiene i samme slengen, skriver kronikkforfatterne. Foto: Argus / Samfoto / NTB Scanpix
LYST PÅ VASKEHJELP? Kvinner gjør i 2016 fremdeles dobbelt så mye husarbeid som menn. Med sekstimersdag for alle blir det tid til å vaske selv, og å lære ungene både vedlikehold og hygiene i samme slengen, skriver kronikkforfatterne. Foto: Argus / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Oppvask om husvask

Kritikere av et klassesamfunn og elendige arbeidsvilkår omtales som «moralister» av tenketanker på egen politisk banehalvdel. Men klassekamp har aldri vært moralisme.

Meninger

Å være kritisk til at folk bruker vaskehjelp er ikke å moralisere over folks valg eller liv. Mange som trenger den type hjelp kan nok ha gode grunner til det. At noen hver hadde satt pris på innleid renhold i hektiske hverdager er opplagt. Kanskje hadde det gjort familielivet lettere. Kanskje hadde vi hatt mer overskudd til hverandre, lønnsarbeid og hobby.

Men kanskje er det å ha innleid renhold i hjemmet i dag såpass problematisk på en strukturelt nivå at vi har gode grunner til å unngå kjøpe inn denne type hushjelp?

Det er her kritikken ligger: På forhold i bransjen, på et samfunn som ikke tar nok vare på kampen til denne yrkesgruppen som trenger en lønn å leve av. Klassekampen viste i sin sak at fast ansatte vaskehjelper i Norge har en årslønn på rundt 290000 kroner, langt under gjennomsnittslønnen i dag. Han eller hun som vasker ditt hjem kommer ikke hjem til eget nyvasket hus, for å si det enkelt.

En skepsis mot denne type tjenester er også en bekymring rundt utvikling mot et samfunn formet rundt en «herskap og tjenere-logikk», framfor et samfunn med kollektiv innsats for et bedre liv for alle. For dersom det er sånn at selv privilegerte friske folk med fleksible lederjobber ikke klarer å gjøre husvasken selv, så burde det og være et signal om at også andre sliter med dette. I så fall burde dette være en gyllen anledning for tenketanker på venstresiden til å framheve viktigheten av å kutte i normalarbeidsdagen og innføre en arbeidstidsreduksjon.

På sikt kan vi håpe på sekstimersdag for alle. Så blir det tid til å vaske selv, og å lære ungene både vedlikehold og hygiene i samme slengen. De skal tross alt ut av reiret en dag, og da bør de vel kunne forstå at normen er å vaske selv?

Slike strukturelle endringer som arbeidstidsforkortelser ville endre livet og lette hverdagen til folk flest, og ikke bare de få som har råd til å betale hushjelp skikkelig. I landskapet mellom disse to finnes mange folk i tidsklemme og slitasje som berettiget kan bli fristet av billig svart arbeid: «Når eliten kan ha vaskehjelp, hvorfor skal ikke vi?». Dermed kan det dannes grobunn for gode vekstvilkår blant annet hos dem som ikke har noe annet valg enn å jobbe svart og hos dem som ikke har noe annet valg enn å betale svart.

Vaskehjelpsdebatten som ble startet i Klassekampen bør benyttes som et vindu til en større debatt som handler om ulikhet og klassekamp - og hva slags samfunn vi vil ha. Er ikke de nevnte tenketankene premissleverandører nettopp for denne debatten?

Hva gjør det med solidariteten når et høyere sjikt i samfunnet ikke lenger kjenner på slitet ved å gjøre ulønnet arbeid? Vil de skjønne behovet for sekstimersdag? Vil de forstå at folk blir sykmeldte av dobbeltarbeidet innimellom? Selv om hun fra City Maid som ble intervjuet i Klassekampen ikke har en lønn å leve av en gang i Norge, har ikke familier flest økonomisk mulighet til å betale City Maids timepris på 525 kroner. Dette sier mye om hvem som bruker innleid renhold og hvem som vasker.

Det blir ofte sagt: Hva er så annerledes med å ha vaskehjelp, i forhold til å betale for en snekker, eller en maler, for eksempel? Det er minst to ting som er annerledes: Snekkere, malere og andre faglærte håndverkere er dyre i drift, med rette. Det er fagfolk du henter inn bare når du , og når du skal utføre oppgaver du selv ikke har kompetanse på. Hvem hadde hatt råd til å ha en elektriker på oppdrag noen timer, hver uke, år etter år? Husarbeid er gjentakende i sin natur, i motsetning til eksperthjelp en sjelden gang. Dette gjør at vaskehjelp må være en billig tjeneste, det ligger i tjenestens logikk at den nærmest er underbetalt - for at andre med høyere lønn skal kunne benytte den jevnlig. Noe ganske annet er om man leier inn profesjonelle renholdere en sjelden gang i forbindelse med flytting, eller til en årlig hovedrengjøring av et stort hus. Da kan man begynne å sammenlikne med elektrikeren, både i type tjeneste og i pris.

Vi snakker nesten ikke om husarbeid i offentligheten. Husarbeidet skal jo helst ikke merkes på noen som helst måte, det skal ikke svi i ryggen når man ligger og støvsuger under sofaen, og det skal heller ikke svi i lommeboka. Det blir vanskelig når mange av stemmene i offentligheten ikke gjør dette selv, og heller ikke merker hvor mye det koster av penger å prioritere dette. Det er jo ikke sånn at folk avlyser ferier eller selger hytta for å prioritere vaskehjelp. Det skal heller ikke svi i parforholdet når man for hundrede gang må ta likestillingskampen på privaten. For kvinner gjør i 2016 fremdeles dobbelt så mye husarbeid som menn. Er ikke det en viktig debatt å løfte fram?

Når stemmene i offentligheten ikke gjør husarbeidet selv, og ikke tar likestillingskampen hjemme, forsvinner viktige debatter om ulønnet arbeid i vårt samfunn; både hva det er, hvem som gjør det, hva det koster, hva verdien av det er - også i kroner og øre.

For selv om andelen som betaler for å få vasket hjemme har økt mye de siste årene, er den fortsatt bare på 15 prosent (MMI, 2015), hvorav en god halvpart betaler svart. Å slippe å vaske hjemme hos seg selv, er altså ennå ikke «for alle», samme hvor mye dem som selv benytter seg av det forsøker å normalisere det. Når flere i den offentlige debatten identifiserer seg mer med dem som har vaskehjelp, enn de som faktisk er det, kan dette virke fremmedgjørende, og særlig hos venstresidens velgere.

Bruk av renhold i hjemmet er et av mange tegn på at vi er et klassedelt samfunn. Dette er politisk - ikke et spørsmål om noens moral. Vi gjøre alle vårt beste for å passe inn i det bestående, og for å klare hverdagen. Per i dag kan noen betale seg vekk fra stress, mens andre ikke kan det. Er det moralisme å se kritisk og varsle kamp mot disse klasseskillene?

Når venstresiden selv bruker høyresidens retoriske «moralisme!» som forsvar, avskriver de mange i arbeiderklassen i debatten. Det skaper ikke en større velgermasse på en venstreside som allerede sliter med å nå fram hos velgere av proletær bakgrunn. Det er også lov å bli provosert over at ledere i profilerte tenketanker ikke klarer å være tydeligere på om det å benytte seg av innleid renhold inngår i visjonene om det likhetssamfunnet de jobber mot. I så fall, hvordan skal dette gå opp i praksis og økonomisk?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.