Oppvekst i Graah-sonen

Det er knapt til å fatte i dag, men gjennom 50-åra og til godt ut på 60-tallet var snaut ti ukentlige minutter i «Ønskekonserten» eneste mulighet til å høre engelsk og amerikansk rock og pop i norsk radio. Er det rart vi satt som klistret til Sølvsuper'n når ukas høydepunkt inntraff?

  • Det var en annen tid. Norges samlede etermedieflora besto av én radiokanal, en statsmonopolisert folkeoppdrager som folkeopplyste oss til døde med en endeløs strøm av foredrag, kåserier og kronikker. De få lyspunktene besto av overføringer fra store idrettsbegivenheter, show i Store Studio med Leif Rustad, spørreprogrammer med Rolf Kirkvaag, en og annen radioteaterforestilling av typen «Paul Temple» - og «Ønskekonserten-til-inntekt-for-radiogavefondet-postgirokonto-nummer-atten-Oslo», som de sa.
  • Musikken i datidas NRK? Et skinnbarlig helvete for oss som var unge og i ferd med å oppdage en Elvis i Amerika, en Tommy Steele i England. NRKs musikktilbud fortonte seg som en søvndyssende suppe av baktung «klassisk» og urcorny «lett». Nødutgangene ble en sprakende, ulende Radio Lux på mellombølgen, og de siste ti minuttene av «Ønskekonserten». I dette frivolitetens friminutt kunne undere skje, i form av Bill Haley, men det kunne like gjerne stoppe ved Billy Vaughns orkester og «Sail Along Silv'ry Moon». NRK leflet nemlig svært ugjerne med umodne menneskers smak, selv når inntektene gikk til puteradioer for gamle og syke.
  • «Ønskekonserten», i årevis forrettet av en mystisk damestemme som het Lille Graah, fulgte et mønster. Først hilste noen til sine barne- og oldebarn i form av barneplater med Prøysen og Egner, deretter hilste barne- og oldebarn, med påholden penn av håpefulle arvinger, til gamlingene med «Skal vi møtes hist ved floden?» og «Den store hvite flokk». Men så ble det mer frilynt når Eva og lille Tulle på to i Sandefjord hilste til maskinsjef Fridtjof på vei fra Lisboa til Baltimore om bord på MS «Brillefjord» med «Livet på Finnskogen». F*cking «Livet på Finnskogen» var med i alle ønskekonserter jeg gjennomled mellom 1953 og 1963, og jeg holder det for sannsynlig at denne trekkspilliære teppebombingen ligger til grunn for et traume som har fulgt meg siden.
  • Etter Jularbo slo DJ Lille Graah gjerne til med knallperler som «Det lysnet i skogen», «Hvite måke», «Vilja, O Vilja» og «Slavekoret fra Nebukadnesar». Og så kom marsjen fra «Broen over Kwai» med Mitch Millers kor og orkester. Da rettet vi ryggen, for det kunne bety overgangen til det vi hadde ventet på i 50 minutter: popmusikken.
  • Så da siste tone døde hen, og «Utanrikskronikken, i dag om stoda i det fjerne austen» overtok, var vi ikke i tvil: Vi ville lytte på «Ønskekonserten» neste uke også, like fra «Bojarenes inntogsmarsj», Johan Halvorsens crescendo av en kjenningsmelodi. For tok vi sjansen på at ikke «Rock Around the Clock» kunne komme rett etter «Helene Harefrøken»? Ikke vi, nei. Enkelte ting var for viktige til å ta lett på, den gang som nå.

Og den kom - om enn motvillig. Vi kunne fornemme Lille Graahs vegrende kroppsspråk når hun måtte innannonsere rånemusikk som Pat Boones «Love Letters in the Sand», Ricky Nelsons «Hello Mary Lou», Cliff Richards «Living Doll» og andre oppfordringer til utukt og sedløyse. Men for oss var dette pustet fra den store verden, et gløtt av frihet og framtid og en musikk som var vår , ikke en møllspist arv fra 30 og 40-åras Tin Pan Alley og Hollywood.