Oppvekst i Lillevik

Ingvar Ambjørnsen fant tidlig i forfatterskapet sitt miljø. I bok etter bok beveger han seg blant samfunnets tapere, de utflippa, de neddopa, de hel- og halvkriminelle, de som en gang hadde framtid og kanskje ennå føler blaffet av håp, men som blir klip ned igjen og ijgen.

Dette er jo et problemområdet som opptar mange nordmenn, men Ambjørnsen kjenner det innefra som få. Og det som har gjort bøkene hans leseverdige og spennende er kombinasjonen av autentisk grunnstoff og robust fortellertalent.

Gjenkjennelig

I årets roman Hvite Niggere, som vant førstepris i Cappelens romankonkurranse, holder han seg fortsatt i de omgivelser han kjenner best, men han gjør også rede for sin spesielle tilknytning til vrangsiden av det norske samfunnet. Selv om ikke boka er noen selvbiografi er det tydelig at hovedpersonen Erling har svært mye til felles med forfatteren, og at småbyen Lillevik hvor Erling vokser opp, er til forveksling like Larvik hvor Ambjørnsen trådte sine barnesko. Slik blir denne romanen nær og personlig, samtidig som fortegningen gjør beretningen gyldig og gjenkjennelig for flere enn Larvik-ungdom født midt på 50-tallet. Alle norske halvstore småbyer likner hverandre og all småbyoppvekst er grunnleggende lik. Vi har vokst opp i Lillevik de aller fleste av oss.

Konfklikt

Historien er enkel som de fleste oppveksthistorier er. Erling kommer fra små, men trygge kår, men hans temperament og eventyrlyst setter ham snart i konflikt med hjembyens småborgerlige normer. Han flipper ut av gymnaset, vil heller lese verdenslitteratur om natta enn lekser om ettermiddagen, driver mot Lilleviks skyggemiljø, tar strøjobber for å holde hodet over vannet mens han kjører på dop for å overleve mentalt, fatter at noe er i ferd med å rase utfor og redder seg inn på en gartnerskole i Hardanger(!). Han sanser feiltakelsen etter et semester og rømmer til Bergen hvor han lever syttiåras glade, utfrika ungdomsliv sammen med de to bestevennene fra Larvik, dikterspiren Charly og den tegnebegavede Rita. Det ender med økonomisk, fysisk og psykisk sammenbrudd i Bergen, og turen går til Oslo og det virkelig store eventyret...

Vitalt

Det som gjør denne i og for seg gjenkjennelige sagaen til interessant og god lesning, er for det første Ambjørnsens drivende, vitale språk hvor saftig slang spriter opp bokmålet uten at det på noen måte virker påtatt eller kunstig. Tvert imot gjør denne respektløse språkbruken at mange av episodene, ikke minst nidportrettene av personligheter i Lillevik, mange av dem utvilsomt med levende modell, er ustyrtelig morsomme å lese. Videre blir en engasjert i den balstyrige hovedpersonen - med eller mot sin vilje - fordi han ikke bare drikker, røyker hasj og slenger dritt, men hele tiden holder på en drøm om å bli dikter, og det er dødens alvor.

Drømmer

Når boka slutter, har Charly nettoppp fått antatt en diktsamling, og vennene feirer, skjønt som Charly sier: drømmene var større...

De buklander da også etter hvert. Dop-miljøet mister uskylden. Pulveret tar over. Åpningskapitlet i romanen handler om nåtida. Charly er fremdeles dikterspiren, men virker omtåket og skadd, nå i falleferdig okkupert gård i Oslo. Rita har fått kreft-dommen og trekker på gata for å skaffe heroin, og Erling kommer blakk og utkjørt hjem fra utlandet med et uferdig romanmanus i lomma. Framtida er mildest talt usikker.

Mange lesere

Men ikke for Ingvar Ambjørnsen. Han har funnet seg et ståsted og et stemmeleie som vil gi ham mange lesere, ikke minst nå da han som prisvinner er sikret distribusjon gjennom Bokklubben Nye Bøker.

Det går en linje fra Ola Bauers følsomt hardkokte alkishelter fra 50-åra, gjennom Lars Saabye Christensens febrilske Beatles-epigoner til Ambjørnsens desperate småbyfreakere. Og det er den fortjeneste ved denne boka at vi får demonstrert hvor lett det kunne være å drive inn i et nedtråkket hasjmiljø uten å være plaget av mentale eller sosiale skader, bare fordi kjedsomheten var så stor, konvensjonaliteten så ugjennomtrengelig og ungdommens eneste organiserte alternativ var Unge Høyre.

Min innvending mot boka er at forfatteren ikke alltid passer på å holde avstand til miljø og personer. Hans lojalitet er fin og viktig, men han driver den vel langt. Man kan her og da få inntrykk av at bare et menneske er passe kjørt, utflippa, neddopa og småkriminell, kort sag klemt ut på venstresida av dette helvetes korrupte og bedritne samfunnet, så er utstyret helt i orden, sjela full av visjoner, menneskeverd og varme og hjertet av purt gull. Og en så forenklet formel er vel ingen, heller ikke Ambjørnsen, opptatt av?