Anmeldelse: Benedict Wells, «Hard Land»

Oppvekstroman med kultpotensial

Benedict Wells skriver smertefullt og presist om å bryte ut av puppestadiet.

BENEDICT WELLS: Tysk-sveitsisk forfatter som tar opp arven fra amerikanske forbilder som John Irving og J.D. Salinger. Foto: PRESS / Roger Eberhard
BENEDICT WELLS: Tysk-sveitsisk forfatter som tar opp arven fra amerikanske forbilder som John Irving og J.D. Salinger. Foto: PRESS / Roger Eberhard Vis mer
Publisert
Benedict_Wells_Hard_land_omslag_final
Benedict_Wells_Hard_land_omslag_final Vis mer

«Hard Land»

Benedict Wells

Roman

Forlag: Press
Oversetter: Miriam Lane
Utgivelsesår: 2021

«Verd å kaste seg på.»
Se alle anmeldelser

Første setning i en roman bør helst fenge. I «Hard Land» går den slik: «Det var den sommeren jeg forelsket meg, og moren min døde.»

Her rommer den hele romanen. Men fortsettelsen er verd å kaste seg på.

Forfatteren, tysk-sveitsiske Benedict Wells (f. 1984), har allerede skaffet seg stjernestatus, særlig blant yngre lesere i 20-30-årsalderen. Da den forrige boka hans, «Ut av ensomheten», utkom i 2016, lå den på tyske besteselgerlister i nesten to år. Han er oversatt til 38 språk. Så hva er det som appellerer så sterkt?

Læremester Irving

Noen tilskriver det fortellerteknikken. Wells er ikke hans egentlige navn. Han er barnebarn av den berømte nazilederen Baldur von Schirach, men vil ikke identifiseres med det belastede familienavnet. I stedet har han tatt navnet til den foreldreløse Homer Wells fra John Irvings roman «Siderhusreglene». Det er en velvalgt hyllest til læremesteren.

I «Hard Land» aner jeg også sporene til en annen amerikansk kultforfatter; J.D. Salingers «Redderen i rugen». Det handler om den forjævlige perioden der man skal bryte ut av puppestadiet og bli en voksen person; angsten, følelsen av utilstrekkelighet krysset med skyhøye forventninger og overmot. Wells introduserer tilstanden «eufankoli», som er en blanding av eufori og melankoli.

Erkeamerikansk

«Hard Land» behandler fornemmelser som nok er universelle, men boka er likevel erkeamerikansk i omgangen med populærkulturelle referanser. Åstedet er en fraflytningstruet småby i Missouri i 1985. Her bor 14-årige Sam med en innesluttet arbeidsledig far og en mor som er i ferd med å dø av kreft. Sam er en hjelpeløs pingle, redd for å ta skolebussen, taus og tafatt, en sånn som strever med å komme seg ut av skallet. Håpløst ukysset, selvsagt, eller som han uttrykker det selv: «Hvis kyssing er first base og sex er home run, så satt jeg fortsatt i garderoben og knyttet skolissene.»

Når Sam blir tvunget til å tenke på at moren har mindre enn 30 prosent sjanse til å overleve hjernesvulsten, slukner alle lysene i hodet hans og erstattes av en intens summing: «Døden satt hele tiden ved kjøkkenbordet vårt, drakk kaffe og kikket taust på klokka.» Vissheten om morens snarlige død møtes med en blanding av fortrengning, raseri og skyldfølelse.

Sams tankeflukt kommer i form av sommerjobb på byens eneste kino, der repertoaret stort sett er klassikere som «Blow Up», «Storbyhavn» og «La Dolce Vita». Der blir han gradvis opptatt i en liten vennegruppe; en svart sportsatlet og Springsteen-fan, en skeiv pratmaker og kinoeierens datter, en gutteaktig jente med tannregulering. Hun skal bli Sams store, første forelskelse – den han glemmer og forsaker alt annet for, til og med bursdagsmiddagen med foreldrene. Når Sam kommer bakfull hjem neste morgen, gremmer han seg over å ha latt sin mor i stikken. Mammaen hans, hun som elsker Billy Idol.

Krysse innsjø

Bokas tittel refererer nok til Bruce Springsteens «This Hard Land», men har en helt annen betydning i romanen. Småbyen Grady fostret i sin tid en dikter ved navn William Morris, som stjal fra både Walt Whitman og Mark Twain. I 1893 begikk Morris en diktsyklus kalt «Hard Land», 90 dikt i fem akter, som angivelig inneholdt en gåte og som i all ettertid var pensum for avgangsklassen på Grady high school. Bare én elev skal etter sigende ha knekket koden i «den der historien om gutten som krysset innsjøen og kom tilbake som mann.»

Det er dette Sam streber etter å forstå, og det er akkurat denne «coming-of-age»-fornemmelsen Benedict Wells har fanget så smertefullt og presist. Og kanskje er det denne psykologiske teften som har skaffet ham ry som kultforfatter.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer