Oppvisning i tom teknikk

Nasjonalballettens siste storsatsing før neste årtusen, romantikkens mesterverk «Giselle», presentert både i klassisk og ny, moderne versjon over to kvelder, presenteres som «en levende forbindelse mellom klassisk ballett og samtidsdans». Resultatet er en demonstrasjon av teknisk briljans og kunstnerisk stagnasjon. Er det framtid i slikt?

Scenografen Lez Brotherstons dominerende scenebilde til den første og klassiske versjonen - «Giselle 1843 akt 1 og 2», er overdimensjonale, høyromantiske malerier i tunge gullrammer. Med tydelig referanse til den tyske landskapsmaleren Caspar David Friedrich er scenografien stilhistorisk høyst korrekt. Men den setter sterke begrensninger for det menneskeliv som skal utfolde seg i dette «miljøet». Innesperret i gullrammene blir menneskene på scenen fort forutsigbare marionetter av museal interesse.

Ekte drama

Det er skjebnesvangert for et verk som «Giselle». For når denne balletten har overlevd i mer enn 150 år, skyldes det nettopp ikke at den er en museumsgjenstand, eller for den saks skyld: Adolphe Adams bruksvennlige dansemusikk.

Inspirert av romantikkens fantasi og følelsesfylde, dens svermeri for det folkelige og nasjonale og av dikterne Heine og Gautiers poesi, har fortellingen om bondepiken Giselles kjærlighetstragedie en sterk dramatisk bærekraft. Det er Giselles egen personlighet og skjebnedrama som har beveget publikum til alle tider og som har utfordret de største ballerinaer fra Pavlova til Fonteyn.

Den norske Nasjonalballetten bruker dette rike stoffet som et påskudd til å danse. I Christopher Gable og Michael Pinks regi blir «Giselle» en tom oppvisning i stilhistorie og klassisk ballett-teknikk.

Umotivert

Den «moderne» versjonen hvor handlingen uvisst av hvilken grunn er lagt til «en byghetto i et krigsherjet land» anno 1943 savner gjennomgående scenisk troverdighet. (I denne brutalt realistiske bygettoen går kvinnene til hverdags omkring i rosa tåspiss-sko.) Ikke minst 1. akts folkeliv blir en klisjéparade hvor «folket» spaserer poserende omkring i det uendelige mellom hvert glade, umotiverte danseopptrinn. Koreografisk befinner denne «samtids-Giselle» seg lysår bak dagens dynamiske danseteater.

Når dette så vidt bærer, skyldes det fremragende solister som Beatrix Balazs/ Richard Suttie i den første versjonen og ikke minst Alexandra Santana/ Cristopher Kettner i den «moderne» samt Jeanette Hansson som Myrhta.

Tom teknikk

De holder alle et meget høyt teknisk nivå, men det kompenserer ikke for manglende tolkninger av rollene.

Denne oppsetningen er signert to instruktører, tre koreografer, tre med ansvar for innstudering og tre assistenter. Er det ingen som interesserer seg for selve dramaet, for menneskene det handler om, for det sceniske liv? Tilhører de alle teknikk-politiet?

Fallitterklæring

2. akts store lyriske scener har i hvert fall i begge versjoner en betakende mystikk og vakker ren dans som er seg selv nok. Handling og utgang kan man dessuten lese detaljert om i programmet. Det syns ikke å bekymre noen at slik assistanse er en farlig fallitterklæring til dansen som uttrykksform.