Optimisme i Paris

I morgen begynner haute couture-visningene for neste vår og sommer i Paris. Krisa er ikke over, selv om horisonten ser ut til å lysne.

PARIS (Dagbladet): - Ja, det er fremdeles riktig å snakke om krise, vedgår Didier Grumbach, president i motebransjens fagforbund. For ham er den verste trusselen 2005, når GATT åpner verdensmarkedene. Da oppstår en helt ny situasjon, der land som Kina vil være i fase med Europa. Kanskje den neste store motedesigneren blir kineser - på hjemmebane - og Tokyo verdens motehovedstad?

Globaliseringen er med andre ord også i ferd med å nå den hittil så lukkede motebransjen. Alt går forrykende fort. Det har det forresten alltid gjort i motenes verden, der én kreasjon det kan være nedlagt hundrevis av timer i, bare varer et halvt år.

MAN HAR I LENGRE

tid jamret over krise i haute couture (rett oversatt høy søm, i motsetning til prêt-à-porter, klar til bruk, masseprodusert). Det ene motehuset etter det andre, nå sist Yves Saint Laurent, setter kroken på døra, og de som holder ut, må ha luksussponsorer i ryggen. Antall kunder som ennå kan investere 80 000 kroner i et plagg som kanskje skal brukes bare én gang, kan snart telles på noen hender.

- Nei, det er ikke helt riktig. Flere og flere har råd til å kjøpe en haute couture-modell, men gjør det ikke fordi de heller velger prêt-à-porter. Men så kjøper de en haute couture-modell til en spesiell anledning. Det finnes tusenvis av potensielle kunder i land som Russland og Kina. Vi har stoppet nedgangen, men har ikke vunnet ennå, sier Didier Grumbach.

4500 personer er ansatt i haute couture i dag, mot 35 000 før annen verdenskrig. Men den verste krisetendensen ser i hvert fall ut til å snu. Dior viser til glitrende resulater for 2002, med en ennå ikke oppgitt - tosifret - vekst.

HAUTE COUTURE ER

show, med superkjendiser på første rad. Når modellene spaserer nedover catwalken, blir de fulgt av tusenvis, ja millioner av skarpe blikk, hvis vi tar med tv-seerne.

- Det er dyre minutter?

- Nei, visninger er kjempegod investering for motehusene. Det er mye billigere å lage et haute couture-show enn en lengre reklamekampanje, og utbyttet er mye større, sier Grumbach. Her snakkes det om millioner av euro. Det som skal selges, er ikke de kreasjonene man ser, men parfyme og diverse tilbehør. Det er det Dior, Chanel og de andre motehusene lever av. Luksusgruppene bak dem driver ikke noen veldedighet bare for å holde haute couture ved like.

Haute couture, assosiert med prjt-à-porter, er industri. Over 70 prosent eksporteres, men ifølge Grumbach må et motehus ha et indre marked først. Kineserne kan ikke begynne å eksportere før de har vist hva de kan i Kina. Moter er business, som interesserer store grupper. Lær- og bagasjemerket Luis Vuitton, japanernes absolutte favoritt, har begynt med moter. Det ville ha vært utenkelig for ti år siden.

SLIK HAR DET

ikke alltid vært. Haute couture, som så dagens lys i det 18. århundret, var en kunst i seg selv, et sirlig håndverk. Nettopp for å beskytte det opprettet Charles Frédéric Worth, av engelsk opprinnelse, fagforbundet i 1868. Han hadde lært faget ved først å sy kjoler til sin kone Marie og fikk sitt legendariske motehus i 1858, med kunder som prinsesse Metternich og keiserinne Eugenie. Worth ville vise dem kreasjonene med levende modeller. Slik oppsto de første motevisningene i Paris. Opprinnelig var det mange kopier. I 1952 ble en modell sydd rett på Brigitte Bardot og fotografert av ukemagasinet Elle.

Den franske hovedstaden var fra starten av det naturlige motesenteret, beundret og misunt. Hitler forsøkte å fremme Wien og Berlin etter det franske nederlaget i 1940. Og etter krigen ville amerikanerne flytte hele sirkuset over Atlanteren. Paris har trass i alle forsøk, nå i hardere og hardere konkurranse med Milano, London og New York, klart å bevare sin rang, ikke minst ved å trekke til seg utenlandske talenter. Som en viss Per Spook, eller i dag John Galliano og Tom Ford.

Når superdesignerne får nok, som Tom Ford hos Gucci, blåser en vind av panikk i motehuset før man klarer å spore opp en arvtaker. Dior fryktet det verste etter Tom Fords retrett. Ryktene gikk om at John Galliano (kvinnemoter) og Hedi Slimane (herremoter) ville forlate Dior til fordel for Gucci. Det hadde vært en katastrofe for Dior. De to designerne har gitt det ærverdige motehuset en helt ny og mye mer moderne look. Den falt mer naturlig for Jean-Paul Gaultier, haute coutures enfant terrible.

- En Gaultier-kolleksjon er som å dra inn i jungelen og lete etter en orkidé. Og man finner en blomst, sier Frankrikes moteorakel, Janie Samet.

Men tida går så altfor fort, også for Gaultier. Selv han må passe på ikke å virke foreldet etter hvert. For å unngå at bransjen foreldes, vurderer fagforbundet å slakke litt på opptakskravene. Og ha assosierte, unge medlemmer som Martin Margiela, tidligere Gaultiers assistent. Faren er stadig kopier. Nylig ble en Azzedine Alaoa-modell kopiert og solgt i kjedebutikken Zara før den ble vist på catwalken.

FOR AT HAUTE COUTURE

skal overleve, må den fortsette å være mer enn klær. Det må forbli en drøm, en fascinasjon. Den er en evig flaggbærer for resten av moten, som i dag utgjør 99 prosent av salget.

For Christian Dior, som ville bli arkitekt og eide to kunstgallerier, var det «flyktig» arkitektur. Madeleine Vionnet anså seg selv som en «lege for figuren». Coco Chanel sa at hun brukte sitt talent som en «sprengladning».

- Haute couture må være irrasjonell. Den må være med i det aktive livet. Man må interessere seg for moter og falle for en kreasjon. Prjt-à-porter begynner å bli dyr i dag, haute couture kommer innen rekkevidde. Den bevares uansett gjennom tilbehøret. Det er unødvendig å snakke om noe skille. Haute couture er et pluss. Vi kommer tilbake til begynnelsen og det som var i den store epoken, sier Didier Grumbach, selvskreven på første rad når Torrente åpner ballet i morgen.

UT PÅ TUR: Fra Guccis visning i Milano for noen dager siden. Nå står Paris for tur.
NESTE UT: Designer Joyce Chan kan være den neste store internasjonalt. Moteverdenen er i ferd med å globalisere seg.