Optimisme og likestilling

Universitetet i Oslo feirer kvinnedagen 8. mars med et seminar om Simone de Beauvoir. Programmet ser faglig interessant ut. UiO innleder imidlertid feiringen allerede i dag med en rekke foredrag om likestilling ved UiO. Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland skal holde et innlegg med tittelen «Hvordan skape likestilling i forskning og akademia? – Er optimismen realistisk?» Jeg gleder meg til å høre Aasland tale. Det er nemlig sjelden man hører ordet optimisme i likestillingsdebatten. Som regel hører man mest om at tistanden er bekymringsfull.

Det er en utbredt oppfatning at kvinner blir diskriminert i akademia. De fleste som mener dette viser til tall som viser at andelen av kvinner i akademiske stillinger blir lavere jo høyere opp man kommer i stillingshierarkiet. Blant professorene er tallene skjevest. Kvinneandelen blant professorene ved Universitetet i Oslo er på 21 %, mens andelen kvinnelige førsteamanuenser ligger på 37 %. Dette er et problem, mener noen.

For å gjøre noe med problemet, vil man ta i bruk radikale virkemidler, som øremerking av stillinger til kvinner. Rektor Geir Ellingsrud ved UiO er tilhenger av øremerking av stillinger som virkemiddel for å oppnå bedre kjønnsbalanse i akademia. Målet er at man skal opp på en kvinneandel blant professorene på 35 % og 50 % blant førsteamanuensene innen 2009, har han uttalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men før man setter seg mål kan det kanskje være en tanke å gå gjennom grunnlaget man bygger på. Årsaken til at det så langt er blitt ansatt relativt få kvinner i vitenskapelige stillinger er ikke at de diskrimineres. Årsaken er at de ikke kvalifiserer seg til stillingene. I forskning kvalifiserer man seg ved å forske. Forskning må publiseres. Kvinner publiserer relativt lite.

Forskningsadministrativ avdeling ved UiO utførte i 2007 en undersøkelse om forskjeller i publisering mellom kjønnene for årene 2005 og 2006. Undersøkelsen viste at kvinner produserer færre publikasjonspoeng enn menn. Skillet mellom kjønnene er tydeligst på det høyeste vitenskapelige nivået – nivå 2, som det kalles. Nivå 2 omfatter publikasjoner i internasjonale tidsskrifter og forlag som er kvalitetssikret for et høyt nivå. Publikasjon i disse kanalene innebærer blant annet anonymisering av vitenskapelige bidrag, nettopp for at faktorer som kjønn ikke skal spille noen rolle.

Tilhengerne av øremerking kan ikke skylde på redaksjoner og eksterne bedømmere i tidsskrifter og forlag når de forsøker å plassere skylden for at kvinner ikke publiserer nok. Dermed må de lete andre steder. Som i hjemmet. Likestillingsrådgiver Anna Vibeke Lorentzen ved UiO sier til Unifor (19. sept. 2007) at kvinner publiserer lite fordi de har så mye arbeid i hjemmet. Hun innrømmer at hun ikke har noe grunnlag for å hevde det hun sier, men tror likevel at kvinners omsorgsoppgaver hindrer dem i å publisere. Dette er en urimelig forklaring. Forskning og publisering er en del av jobben din hvis du er ansatt på et universitet eller en høyskole. Klarer ikke kvinner å passe jobben sin fordi de er tvunget til å stelle hjemme? Kvinner klarer fint å utføre andre jobber i andre stillinger. Er det nødvendigvis noen andres skyld når kvinner publiserer mindre enn menn?

Selvsagt er det grunn til optimisme, statsråd! Det er jo likestilling ved UiO. Hele debatten om øremerkinger og kvotering bygger på forvirrede oppfatninger av likhet og rettferdighet. Det har nærmest gått sport i å stirre på statistikker og fortvile over at resultatene er ulike mellom kjønnene. Det er ikke resultatlikhet ved UiO. Selvsagt er det ikke det. Men bare et totalitært system har resultatlikhet som mål.

En britisk guvernør i en koloni skal en gang ha uttalt at det viktigste man gjør når man administrerer et land, er aldri å lage statistikker for politikere. Med det samme en politiker har statistikk foran seg, vil han eller hun oppdage fryktelige tendenser bak tallene, og sette inn raske og kostbare, og ofte idiotiske, tiltak for å bedre statistikken.

Hvordan vi skal få likestilling ved UiO? Svaret er enkelt. Kast statistikkene i do og trekk ned. Fortsett å fokusere på den åpenheten og likheten vi allerede har.

Vi har like sjanser til å kvalifisere oss til stillinger. Like sjanser til å sende artiklene våre til de beste tidsskriftene. Like sjanser til å danne spennende forskernettverk på tvers av alle grenser. Og vi har like sjanser til å surre bort forskningstiden vår på dårlig arbeid. Jeg har ikke vært ansatt ved UiO veldig lenge, men jeg har rukket å veilede en håndfull masterstudenter. Alle er kvinner. Mange er flinke. Noen få brilliante. Og ingen av dem innbiller seg at deres sjanser videre ved UiO handler om kjønn. Kanskje er det en generasjonskløft her? Kanskje den nye generasjon er flinkere til å verdsette sine sjanser og ta ansvar for egen karriere i stedet for å skylde på undertrykkende strukturer?

Det er mange former for likhet. Det er ingen som vil nekte for at formallikhet faktisk gjelder ved UiO. Alle har formelt like rettigheter til å kvalifisere seg til stillinger. Mange vil imidlertid mene at formallikhet ikke er nok. Det må også være en klarere sjanselikhet. Alle, uavhengig av kjønn og sosial og kulturell bakgrunn, må ha like sjanser. Forskningens verden er en globalisert verden hvor ambisjoner og evner avgjør hvor langt man kommer. UiO er del av denne verden. Hvis vi skal sikre sjanselikheten enda litt bedre, er det meget enkle tiltak som skal til. Stillinger må utlyses globalt, og anonymitet og objektivitet kan sikres enda litt bedre i ansettelsesprosesser med enkle grep. Skal Simone de Beauvoir bety noe for oss i dag, må vi i det minste stille grunnleggende spørsmål om hvordan vi forstår kategoriene vi bygger diskusjonen om likestilling på. Vi trenger i hvert fall ikke mer orwellsk nytale om hvordan øremerking og kvotering skal få oss nærmere en statistisk resultatlikhet som helt feilaktig kalles likestilling.