Anmeldelse: Petter Gulli, «Håp»

Optimistisk om klimakrisen

Reklamemannen Petter Gulli har skrevet bok om å løse klimakrisen.

KATASTROFALT: De australske skogbrannene har hatt katastrofale konsekvenser. Her nærmer flammene seg landsbyen Nerrigundah i desember i fjor, der en 71 år gammel mann ble drept. Foto: Siobhan Threlfall / AP Photo / NTB scanpix
KATASTROFALT: De australske skogbrannene har hatt katastrofale konsekvenser. Her nærmer flammene seg landsbyen Nerrigundah i desember i fjor, der en 71 år gammel mann ble drept. Foto: Siobhan Threlfall / AP Photo / NTB scanpix Vis mer
Publisert

BOK: Hvilke historier kommer i fremtiden til å bli fortalt om oljenasjonen Norge? I en verden på full fart bort fra fossilt brensel, kan vi lett havne blant klimaverstingene.

Men det er fortsatt grunn til håp. For det skjer en grønn revolusjon rett foran øynene våre. Vi må bare åpne dem for å få øye på alle mulighetene.

Det hevder Petter Gulli i sin bok «Håp. En praktisk guide for klimaoptimister». I over 30 år arbeidet han med reklame. Men på et tidspunkt fikk han nok og bestemte seg for å bruke sin kunnskap på det han brenner for. Med sin glødende optimisme vil han vise oss at vi individuelt, lokalt og nasjonalt kan bidra til det grønne skriftet.

Gulli er allerede en populær foredragsholder. Etter å ha lest og diskutert boka ei ukes tid, tror jeg mange av oss kan la oss inspirere av ham. Enten vi er klimaengasjerte privatpersoner, lokale ildsjeler, kreative gründere eller ansvarsfulle konserndirektører. Ja, kanskje den til og med kan få politikerne til å ta sats og begynne å fase ut oljen.

Velbegrunnede tips

Boka begynner med en beskrivelse av de utfordringene vi står overfor. Under tittelen «Brutale sannheter» skildrer han en norsk natur i endring. På grunn av global oppvarming er ikke lenger faunaen og floraen, himmel og hav slik de en gang var.

Mange av de illevarslende forandringene han omtaler, er kjent fra bøker som Dag O. Hessens (med flere) nøkterne «Klimaendringer i Norge» og David Wallace-Wells rystende «Den ubeboelige planeten».

Det enestående ved Gullis bok er at han også gir oss velbegrunnede tips om hvordan vi kan minske vårt klimaavtrykk. Med enkle grep kan vi protestere mot unødvendig bruk av plast og få mobilbatteriene til å vare lenger. For å nevne to eksempler.

Innimellom er hans smittende optimisme nær ved å tippe over i naivisme. Jeg lot meg i alle fall ikke overbevise av hans teori om at pannekaker er retten for å få ned forbruket av rødt kjøtt.

Kapitalistisk vekstfilosofi

Til gjengjeld synes jeg hans diskusjon av næringslivets, gründeres og foreningers aktive rolle i det grønne skiftet, er stimulerende. Der tar han oss med på en overraskende løfterik reise gjennom klimakampen slik den fortoner seg for internasjonale og norske firmaer. Som amerikanske Patagonia og Nike, og norske CHOOSE og Empower.

Jeg skulle gjerne sett at han også hadde tatt opp spørsmålet om den kapitalistiske vekstfilosofien legger begrensninger på deres engasjement.

Men det jeg virkelig savnet, var et kapittel om offentlig sektor. Ikke minst glimret en drøfting av utenriks- og bistandssektorens flyreiser verdens rundt med sitt fravær. Ville hyppigere bruk av skypemøter hatt noen innflytelse på NORADs og Utenriksdepartementets CO₂-utslipp?

Uansett er det ingen tvil om at Gulli har skrevet en veldokumentert og leseverdig bok. «Håp» er også noe så sjeldent som et optimistisk innlegg i klimadebatten.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer