Orbital

Lyden av voksende depresjon.

CD: Au da. Det er alltid trist når gamle helter ruster, men dette faktisk helt patetisk. Hartnoll-brødrene i Orbital var blant nittitallselektronikaens største helter. De siste åra har det riktignok gått en smule i nedoverbakke, men det er jo vanlig når sjangrene begynner å gå ut på dato. Med «Blue Album» må derimot duoen ha nådd bunnen. Forhåpentligvis. Albumet er jo mer deprimerende enn Mel Gibsons skuespillerkarriere. Der de på nittitallet utforsket upløyd musikalsk mark, står de nå og stanger hodet formålsløst inn i programmeringsmaskinen. Skiva drives framover av en lummer elektronisk depresjon som repeterer seg selv i det uendelige. Så selv om «Hot Bath» er litt sjarmerende, etterfølges den av den grusomme «Acid Pants» (tittelen sier vel egentlig sitt). Dette er Orbital for Orbitals skyld, og burde egentlig aldri ha blitt sluppet løs utenfor gutterommet.