TOPP SAMARBEID: Jan Erik Vold, Bill Frisell (gitar) og Arild Andersen (bass) under fredagens konsert i Kongsberg kino. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Dagbladet
TOPP SAMARBEID: Jan Erik Vold, Bill Frisell (gitar) og Arild Andersen (bass) under fredagens konsert i Kongsberg kino. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/DagbladetVis mer

Ord- og tonepoetenes store kveld

Full klaff da Jan Erik Vold, Bill Frisell og Arild Andersen møttes på Kongsberg Jazzfestival.

||| KONGSBERG (Dagbladet): Den amerikanske gitaristen Bill Frisell hadde en travel fredagsettermiddag på Kongsberg Jazzfestival: Først konsert med sin egen Beautiful Dreamers-trio (Eyvind Kang, fiolin; Rudy Royston, trommer), og deretter konsert i en helt ny setting med poet Jan Erik Vold og bassist Arild Andersen.

Det må være lov å si at han fiksa begge deler rimelig bra. Ganske strålende, faktisk.

Balanse
Triokonserten åpnet «organisk», med spredte lyder som Frisell etter hvert samlet til en kort versjon av Boubacar Traores «Baba Rame», etter hvert en slags signaturlåt for Frisell-konserter. Deretter lekte trioen, i perfekt balanse mellom det løsvevde og strukturerte, seg gjennom flere lag amerikansk musikk - blues («Ain't no grave can hold my body down»?), rock, country, bebop («SubconsciousLee»?) og selvsagt Stephen Fosters «Beautiful Dreamer», nok en folkelig tumleplass for den milde, men hvis-han-vil-så-skakke melodikeren Frisell.

Hans måte å utforske melodilinjenes sideganger og harmoniske utvidelser på er unik, og det er vel derfor han kan koste på seg «Tea for Two» som ekstranummer uten at det et øyeblikk blir corny.

Kang, kjent fra mange Frisell-grupper og album, var i høyeste grad med på leken med sober feletone og kontrollerte improvisasjoner. Det nye bekjentskapet, trommeslager Royston, føyde seg fint inn i den etterhvert lange rekka av musikere i «Frisell-sfæren», der det meste synes å være lov så lenge det skjer med humor, vett og fantasi overfor den grenseløse, frisell'ske helheten.

Presisjon
Om triokonserten var god, ble seinkveldens seanse om mulig enda bedre.

Jan Erik Volds lange erfaring med å lese opp til jazzmusikeres ledsagelse gjorde framføringen av hans egne Wallace Stevens-oversettelser/gjendiktninger til imponerende presist «timede» og smidige formidlinger av komplekst stoff. Bare helt unntaksvis kom ordene i audiell konflikt med Frisell og Andersens følsomme musisering.

Arild Andersen hadde med stor omhu plukket fram og arrangert et knippe av sine egne komposisjoner, et par Frisell-låter samt «Bye Bye Blackbird», «Basin Street Blues» og «Imaginations» som akkompagnement til diktene. Samtlige av dem var hentet fra  «Keiseren av iskrem», Wallace Stevens-antologien som Vold utga på Gyldendal i fjor, og slik Frisell og Andersen anrettet musikken i dynamisk samspill, både seg i mellom og i forhold til Vold, er det vanskelig å tenke seg at salig poet/forsikringsdirektør Stevens (1879-1955) noen gang fikk oppleve sine mangebunnede og fantasiappellerende formuleringer i bedre og mer lojalt selskap.