Ord er ord

Billedkunsten er klar for et nytt århundre, men ikke litteraturen, skriver Anna B. Jenssen.

KANSKJE DET VAR Yoko Onos påtagelige nervøsitet i «Cut Piece», der hun klipp for klipp avkles på en scene. Eller var det Damien Hirsts halve ku, Tracey Emins pinlige bekjennelser? Kanskje var det magasinene i-D, the Face og Purple på slutten av nittitallet: at billedkunsten så åpenbart flørtet med moten, at fotografiet ble kunst, og likevel ikke forlot magasinenes glinsende papirark. Var det kanskje Børre Sætres glatte interiører eller Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakkens teoritunge puff for narkomane i Bjørvika? Kanskje var det rett og slett konseptkunsten, at kunst ble rene ideer og teori. Noe var og er det; en eller annen gang ble billedkunsten cool, den hadde «det», som engelskmennene liker å kalle det. Kunstnerne ble stjerner uten å miste kredibiliteten. Billedkunsten ble rett og slett for selvsikker til å være noe annet og mindre. Ethvert kunstverk må skape sine egne regler, har filosofen Jean-Francois Lyotard uttalt. Det betyr ikke at det ikke finnes regler overhodet: Dette bruddet med reglene er den nye regelen, mener han. Men ikke alle kunstarter lever etter Lyotards ord. Selv om ethvert litterært verk med kunstneriske pretensjoner antagelig håper å bruke språket på nye måter - uttrykke verden enda mer presist, for eksempel - så forholder de fleste seg til allerede etablerte lover: En bok kan vurderes opp mot kjente kvalitetskrav, dens språk kan være godt eller dårlig, den kan forholde seg til sin sjanger på en vellykket måte - eller ikke. Man har romaner, noveller, essays, kortprosa og poesi.

KANSKJE LEVER litteraturen slik fordi den er så gammel. Om ikke annet fordi den bestyres av hundreårgamle forlag som leter og velger og presenterer og til slutt bestemmer hva som skal kalles litteratur, fordi det er de - forlagene - som gir bøkene fysisk form. Og forlagene leter etter noe kjent. Det er ikke bruddet med reglene som er litteraturens krav til seg selv når den skal være god; i så fall må bruddene være velkjente. «Selvbevisstheten min er knyttet til at jeg skriver dårlig. Men jeg vet at jeg, unntaksvis, når jeg ikke tenker, skriver godt», sa Karl Ove Knausgård i et portrettintervju med Aftenposten. «Jeg hadde en skriveperiode på Gotland og satt og skrev helt spontant, uten å tenke meg om. Da dukket det opp rim og regler og skriveøvelser fra barndommen. På skolen sa vi Fader Vår hver dag og leste bordvers, og dermed dukket det også opp referanser til Gud selv om jeg ikke er troende», uttalte poeten Marte Huke til Adresseavisen om skriveprosessen frem mot hennes siste diktsamling Se sol. Og sånn ble det da også; barnerim og Gud. Det ble da dikt likevel. Det ble en roman av det Knausgård ikke tenkte. Men det disse forfatterne sier om egen skapelsesprosess, stemmer overens med undertegnedes fordommer. Kommer kunnskap i veien for ideer? Hvorfor er det da slik at billedkunstnerne, med sine lange utdannelser, ender opp med uttrykk som er så uendelig mye mer varierte? For det er da vitterlig ikke slik at forfatterne slutter å tenke idet de setter penn på papir?

«JEG SYNES noen av de nye poetene i dag skriver seg, i stadig større grad, inn mot noe mer urefererbart, privat, utydelig og hverdagslig», har poet og litteraturkritiker Espen Stueland uttalt til Klassekampen. Han mener det finnes en vegring hos dagens poeter (og i litteraturlivet generelt) mot teorien. Stueland får støtte av litteraturviter Eirik Vassenden, som mener at vegringen mot teori er det mest markante trekket i det litterære miljøet i dag. Og kanskje er det dette som gjør forfatterne til håpløse romantikere. De bygger sine kunstnerskap på myten om geniet. Kanskje det er sånn at de leter etter det universelle, det kosmiske nesten, at de vil nærme seg magien-? Så merkelig da at dette originale, som er unikt for hver poet, forskjellig og helt eget for hver forfatter, alltid manifesterer seg innen gitte sjangre. Det er derfor litteraturen ikke er cool. Den er full av seg selv, absolutt, men den er ikke ny nok til å være the new kid on the block, og den er for redd til å være stjerne.

BILLEDKUNSTEN, derimot, lever etter Lyotards ord og gir rett og slett faen i reglene. Billedkunsten, som omtrent er kun idé og fornøyd med det. For den er da kunst, og den kan også være god eller dårlig, og den må også forholde seg til institusjoner, og den må forholde seg til Staten og oljepengene, men den er likevel så utrolig frekk og selvsikker - ikke minst er den sikker på at den har en plass i verden. Billedkunsten er skamløs og biter hånden som mater den og pisker seg selv, ja visst, og er uenig med seg selv og krangler, og putter kanskje for mye inn i sitt eget begrep (hva er kunst?), men den putter derimot ikke for mange inn i sitt begrep. For dette er noe av det som tydligst skiller billedkunsten og litteraturen, de er åpne i hver sin ende: Det er vanskelig å komme inn i billedkunstverden, for å bli billedkunstner må det en lang utdannelse til. Men når kunstneren først har kommet dit, er ferdig med utdannelsen, og faktisk er en av de få som kan fortsette å være kunstner, da er leidet fritt. Da kan billedkunstneren gjøre omtrent hva som helst og fremdeles være kunstner. Det er motsatt for forfatterne. Å få gitt ut en bok er vanskelig, men det er slett ikke umulig, og «hvem som helst» kan gjøre det, til det trengs ingen utdannelse. Sånn sett er litteraturen demokratisk. Men resultatet blir at litteraturen lukkes i den andre enden, der uttrykket skapes: Hva som er litteratur må defineres tydeligere.

KANSKJE ER DET derfor forfatterne, etter å ha hørt på sin indre stemme for harde livet, en indre stemme renset for sånt tull som teori, hører på redaktørene og forleggerne og kritikerne og tidsskriftredaktørene og så tenker de alle på om det var god eller dårlig litteratur. De er høflige (forfatterne altså). Og takknemlige. Og sarte. Og litt redde. Og kjedelige, forfatterne altså, i alle fall i forhold til sin lillebror billedkunsten. Så ungdommen, skumle, dumme ungdommen, den som etter hvert skal sørge for litteraturens videre eksistens, det hender at ungdommen tyr til dataspill og ikke dem (forfatterne), tenker forfatterne, også blir de redde igjen, og tyr til sine venner, redaktørene og forleggerne (som er vettskremte) og kritikerne og tidsskriftredaktørene. Som kan fortelle dem hvordan litteraturen skal være. For det er jo unektelig litt paradoksalt: Dersom hver forfatter bærer på sin unike, originale, ubesudlede kilde til inspirasjon, hvorfor ender de alle sammen med bøker som er nesten like?

Denne teksten er basert på et essy i Vinduet nr. 2/2005, som utkommer i disse dager.