MAMMA PÅ AVSTAND: - Jeg befinner meg i fysisk og psykisk distanse, fra den jeg har aller mest kjær; barnet mitt. Samtidig er jeg toet og bundet på hender og føtter, og kan dermed ikke ha en særlig påvirkning eller medvirkning til å kunne endre på denne avstanden, skriver en anonym barnevernsmamma. Foto: NTB Scanpix
MAMMA PÅ AVSTAND: - Jeg befinner meg i fysisk og psykisk distanse, fra den jeg har aller mest kjær; barnet mitt. Samtidig er jeg toet og bundet på hender og føtter, og kan dermed ikke ha en særlig påvirkning eller medvirkning til å kunne endre på denne avstanden, skriver en anonym barnevernsmamma. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Ord fra en mamma - på sår avstand

Det er veldig vanskelig å bearbeide en sorg som ikke blir forstått. Ekstra vanskelig blir det når jeg føler at alle ser ned på meg.

Meninger

Jeg er en mamma. Jeg beskytter barnet mitt med det jeg har av kjærlighet, omsorg, overskudd og stå på-vilje, og ønsker mitt barns aller beste gjennom livet. «Det gjør jo alle mødre» tenker du kanskje da? Ja, alle mødre gjør det, men jeg må klare å gjøre dette på avstand.

Se det som et avstandsforhold for en mamma og hennes barn. Et avstandsforhold er for mange en stor utfordring i seg selv. Man får ikke delt de daglige gledene og minnerike øyeblikkene, som blir så utrolig viktige når livet ellers butter imot.

Dette er min største utfordring der jeg er nå i livet. Jeg befinner meg i fysisk og psykisk distanse, fra den jeg har aller mest kjær; barnet mitt. Samtidig er jeg toet og bundet på hender og føtter, og kan dermed ikke ha en særlig påvirkning eller medvirkning til å kunne endre på denne avstanden. Jeg får ikke være sammen med barnet mitt når jeg vil eller kan.

Hva er det som gjør vilkårene for meg som mamma så utrolig vanskelig i dette tilfellet?

Jeg kan svare med 4 ord: Jeg er en barnevernsmamma.

Jeg er fratatt omsorgen for barnet mitt. En prosess som i seg selv er traumatisk for både barnet og dets mamma. Navlestrengen mellom oss er på et brutalt vis skåret over. En navlestreng som naturlig skulle slites av gradvis etter hvert som barnet mitt vokste, utviklet seg og ble mer selvstendig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå får jeg ikke ta del i alle gleder og sorger, som barnet mitt nå opplever gjennom dagene sine. Ikke får jeg være stolt til stede på skoleavslutninger, eller være der og juble når barnet mitt scorer mål i en fotballkamp. Heller ikke vise omsorg og kjærlighet når det har det vondt eller bare trenger noen trøstende ord fra nettopp; mamma. Midt oppi alt dette har jeg kun en tildelt dose avsatt tid til å kunne være mamma, nemlig «samvær». Samvær er den eneste tiden, og derfor den viktigste men også den vanskeligste tiden, hvor jeg kan få vise barnet mitt at jeg faktisk er glad i det uansett.

Uansett om jeg føler meg som verdens verste mamma, som i samfunnets øyne ikke har klart å gi barnet mitt god nok omsorg.

Uansett om barnet mitt er så sint på meg, at det aller helst ikke vil se meg noen ganger. Og som likevel er så glad i meg, at det noen ganger vil det likevel.

Uansett om at jeg hverken blir sett eller hørt, som den mammaen jeg ønsker å være.

Uansett om at jeg rett og slett må bare finne meg i at jeg ikke lengre har noe jeg skulle ha sagt om veien videre, og det jeg mener er mitt barns beste.

Uansett om jeg prøver å gjøre alt for at barnet mitt skal ha det bra i livet, til tross for at situasjonen er som den er.

Som en barnevernsmamma er jeg nødt til å forholde meg til krav. Selv om jeg ikke har daglig omsorg, så har jeg fortsatt litt foreldreansvar igjen. Jeg er verge for barnet mitt. Dette er naturlige krav mener jeg, og de følger jeg selvfølgelig opp. Forutsatt at jeg blir gitt muligheten til det.

Nå er det gått snart 3 år siden jeg mistet omsorgen for barnet mitt og det stilles ekstra krav til meg. De kravene som jeg snakker om, er de som usynlig og indirekte stilles til meg, fordi jeg er en mamma uten omsorg for barnet mitt.

Det er for eksempel kravet om å være nødt til å pleie min sorg og krise på egen hånd. Å måtte bearbeide sjokket og sorgen over å ha mistet et barn, som egentlig ikke er helt borte eller død. Den forbudte sorgen, som ikke blir sett i et samfunn der begrepet «barnevern» dessverre får de fleste til å himle med øynene, og anta det verste om dem som befinner seg under dette. «Men har ikke disse fordommene endret seg?» Vil du kanskje tenke? Jeg kan med hånda på hjertet svare at: Nei, det har de ikke. Jeg møter disse fordommene daglig, i direkte kontakt med andre mennesker, og indirekte. Både blant familie, bekjente, fagfolk og andre jeg tilfeldigvis treffer på. Det er veldig vanskelig å bearbeide en sorg som ikke blir forstått. Ekstra vanskelig blir det når jeg føler at alle ser ned på meg.

Det er krav om at jeg skal akseptere at jeg som mamma har mistet verdigheten min, både ovenfor barnet mitt og resten av samfunnet. Før var jeg alt for mitt barn. Ja, jeg var en ressurssterk mor, med pedagogisk utdannelse og stor vilje til å involvere meg i fritidsaktivitetene. Jeg var godt ansett i nærmiljøet for det engasjementet jeg viste for mitt barn, og andre barn. Situasjoner og mennesker som jeg anså som noe helt naturlig å skulle engasjere meg i. Nå står jeg med ingenting igjen. Heller ikke verdigheten. Alt dette forsvant den dagen jeg mistet omsorgen for barnet mitt.

Det er også kravet om å akseptere at barnet mitt har fått seg et nytt liv. Å måtte innse at jeg ikke er en del av det. At det er andre som også er blitt glad i barnet mitt. Det siste har jeg egentlig ingen problemer med å kunne glede meg over. Kjærlighet er det primære for ethvert barn, og jeg vil ikke at mitt barn ikke skal være elsket. Så hvorfor kan ikke jeg også bli like anerkjent for min morskjærlighet? Nei, fordi jeg er en barnevernsmamma, og da kommer jeg i bakerste rekke. Jeg er nederst på rangstigen.

I tillegg er det kravet om at jeg likevel skal være en fullverdig mamma for mitt barn i vårt nye, atskilte liv. Dette, selv om jeg ikke får hjelp fra noen til å kunne være det. Jeg må klare meg selv i min nye rolle som mamma. Det forventes at jeg automatisk skal kunne vite at barnet mitt reagerer på nye måter i vante situasjoner. Dermed er det også forventet at jeg skal sitte på fasiten på hvordan jeg skal handle som en trygg voksen i disse situasjonene. Barnet mitt er blitt fremmed for meg. Hvordan skal jeg klare å være fullverdig mamma til et barn som jeg ikke lengre kjenner? Ville du ha klart det?

Og sist, men ikke minst, kommer kravet om å ha evne til å kunne samarbeide. Samarbeide med alle de som nå ivaretar barnet mitt i stedet for meg. Samarbeid i seg selv er vanskelig. Som mamma på avstand blir det ennå vanskeligere, når man har en dyp krise og sorg som er ubearbeidet, og ikke blir møtt med respekt. Desto vanskeligere blir det når jeg som mamma ønsker et samarbeid, men ikke blir ansett som en samarbeidspartner. Jeg blir ikke tatt med i arbeidet med omsorgsplaner, eller i evalueringer. Jeg blir oversett. Fordi jeg er en mamma i barnevernet.

Er det rart at jeg da har lyst til å gi opp og heller tenke at barnet mitt har det mye bedre uten meg?

Det er mange mammaer og pappaer i samme situasjon som meg. Foreldre som gjerne vil og har forutsetninger til å være der for barnet sitt, selv om de har mistet omsorgen. Rart nok, så finner jeg styrke i å vite at jeg ikke er alene. Det hjelper meg å holde hodet mitt over vann, når jeg kjemper for min kjærlighet og mitt engasjement for mitt barn, som mamma på avstand.

Jeg er en fullt oppegående mamma. Jeg har høyere utdanning, en god og omsorgsfull personlighet og en vilje til å stå på i situasjoner der andre ville ha kastet inn håndkleet. Og ikke minst; jeg elsker barnet mitt. Men kravene til meg som mamma på avstand, er blitt urimelig høye. Jeg vet ikke lengre hvordan jeg skal mestre dem.

«Du vil jo alltid være mamma for barnet ditt, likevel». Men hvordan er man mamma, uten å få særlige muligheter til å vise kjærlighet, omsorg og engasjement for mitt barn? Uten å få være en reell samarbeidspartner, eller bli tilbudt hjelp til å mestre min nye rolle? Jeg leter fortsatt etter svar. For jeg er glad i barnet mitt, og vil dets aller beste, jeg også.