LEI SEG: –Å forebygge og bekjempe ekstremisme blant barn og unge er noe av det viktigste vi gjør, skriver kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i denne kronikken. Her er han fotografert under den nasjonale minnemarkeringen av den internasjonale Holocaustdagen tidligere i år.
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
LEI SEG: –Å forebygge og bekjempe ekstremisme blant barn og unge er noe av det viktigste vi gjør, skriver kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i denne kronikken. Her er han fotografert under den nasjonale minnemarkeringen av den internasjonale Holocaustdagen tidligere i år. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Debatten rundt Sylvi Listhaug:

Ord har makt

22. juli rammet oss alle, men særlig AUF og Arbeiderpartiet. Vi må gjøre alt for å hindre at noe slikt skjer igjen. Da blir ordene vi bruker viktige.

Meninger

Ord kan samle, og ord kan skape motsetninger og avstand. Ord kan skape debatt, og ord kan såre. Det har de siste dagene vist.

Det som burde ha vært en debatt om regjeringens forslag om å kunne frata fremmedkrigere passet for å forhindre terrorisme, har i stedet blitt en debatt om Facebook-oppdateringer og dårlige ordvalg.

Regjeringen har foreslått at det skal være mulig å frata statsborgerskapet administrativt for personer som for eksempel har vært fremmedkrigere, og som ønsker å bruke sitt norske pass for å vende tilbake til Norge og Europa for å begå alvorlige handlinger.

PST og statsadvokaten har pekt på at dette er snakk om få mennesker, men kan være avgjørende i enkelte saker. Sakens kjerne er at dette forslaget velger Ap å gå imot mens Høyre og Frp stemmer for. Her kunne og burde debatten vært.

I stedet har Sylvi Listhaugs Facebook-post, som brukte en form og en språkbruk som jeg synes er uakseptabel, fjernet oppmerksomheten fra en viktig debatt om vårt lovforslag.

I et intervju med VG brukte jeg en formulering som såret mange, og som heller ikke bidro til å skape en konstruktiv debatt om et viktig tema. Det er jeg lei meg for, og det beklager jeg gjerne igjen. Det er klart at det betyr noe hvordan vi voksne snakker om hverandre, til hverandre og hvilke ord vi bruker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en kronikk i Dagbladet 13. mars utfordrer Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet meg på hvordan vi diskuterer terror og ekstremisme med barn og unge. Jeg er enig med Huitfeldt i at dette er en viktig og nødvendig debatt. Hard språkbruk kan understreke forskjellene mellom oss, men utfordrer det som binder oss sammen. Det gjør veien ned i skyttergravene altfor kort.

Å forebygge og bekjempe ekstremisme blant barn og unge er noe av det viktigste vi gjør. Det står ikke minst klart for meg etter å ha sett filmen «Utøya 22. juli» forrige uke. Her er skolen avgjørende. Roten til intoleranse og ekstremisme er å tenke at den som er ulik deg, er noe grunnleggende annet enn deg.

Skolen må lære våre elever at det å diskutere politikk er mer enn spissformuleringer. De kan kanskje reflektere vårt umiddelbare behov for å vise hvilken side vi står på, men debatten krever mer av oss, og blir bedre hvis ikke alle prater med utestemme.

Klasserommene og skolen er vår viktigste felles arena. Oppgaven er ikke bare å gi elevene kunnskap og ferdigheter. Vi skal også lære dem å ha respekt for hverandre og tåle uenighet. Og til å si klart ifra når noe truer de verdiene samfunnet vårt er bygget på.

Det klarer vi ved at lærerne hver dag jobber for å la elevene se hverandre, først og fremst som medmennesker. Å inkludere alle i fellesskapet – uavhengig av hva slags hudfarge, religion eller bakgrunn man har.

Norske klasserom har aldri vært homogene. Mangfoldet blant norske elever i sosial, kulturell og religiøs bakgrunn har alltid vært stort, og vil bare bli større.

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er derfor å støtte og hjelpe dyktige og modige lærere og skoleledere. Slik ruster vi dem for oppgaven, og gir dem trygghet og kunnskap nok til å la elevene prate sammen, også om vanskelige temaer. Bare slik kan de lære om demokrati, respekt for andres meninger, tro og verdien av kritiske spørsmål.

Det er nemlig essensen i måten vi har organisert det norske samfunnet på. Demokratiet vårt er ikke en magisk maskin som visker ut forskjellene og uenighetene mellom oss, men et system som lar oss snakke sammen i fred.

Skal skolene klare å gjøre en forskjell, må vi også legge til rette for at elvene trives på skolen. Det handler om gode relasjoner mellom elevene, og mellom lærere og elever. Et nært og tillitsfullt samarbeid mellom foreldre og skole er også viktig.

Arbeidet for et godt læringsmiljø, tiltak mot mobbing og innsats mot radikalisering henger nøye sammen. Da er vi helt avhengig av kompetente og interesserte lærere og rektorer, som aktivt griper inn når de ser mobbing eller hører hatefulle ytringer.

Vi gjør allerede mye. Regjeringen har i en årrekke brukt penger på å heve den demokratiske beredskapen mot rasisme og antisemittisme blant lærere. Vi har fått på plass en ny lov mot mobbing, som vi fra høsten trapper opp med mobbeombud i alle landets fylker. Vi jobber også med å utvikle læringsressurser, som blant annet skal la elevene snakke og lære om, og lære av 22. juli.

I dag samler vi alle skolene som har mottatt Benjaminprisen for sitt arbeid mot rasisme til en heldagskonferanse. Vi samler dem nettopp for å lære av hverandre, og for å utvikle et språk for å snakke om vanskelige temaer, som hatefulle ytringer og retorikk, islamofobi, antisemittisme og diskriminering av minoriteter.

Vi gjør mye i skolen, og skal gjøre mer. Samtidig er det viktig at vi alle bidrar til at arbeidet mot ekstremisme preges av en debatt og ordvalg som gjør at vi kan være forbilder for barn og unge.

Et godt forbilde er ikke det samme som å være perfekt, eller aldri trå feil. Vi kan være gode forbilder ved å ta ansvar når vi gjør feil, beklage og lære av det. Vi kan være forbilder ved å vise raushet og respekt for hverandres ulike ståsted, uten å mistenkeliggjøre hverandres motiver.

Mitt håp er at vi nå kan diskutere de viktige spørsmålene om sikkerhet og rettssikkerhet, ekstremisme og toleranse med større respekt for hverandres syn. Jeg skal gjøre mitt for å bidra til det.