Å VÆRE «proppfull av fordommer» er - som mange har fått med seg - ikke egentlig negativt for et menneske, det er snarere menneskets skjebne. Men hvis fordommene låses fast i ens indre, bare for å holdes der som bevis for en sannhetsgehalt, da gjør de skade. Hvis man derimot holder sine fordommer sjenerøst i hendene og lar dem møte andres fordommer, kan de revurderes, utvides og forbedres. Så blir man til og med et bedre menneske.Som innledning til en av tekstene i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum nr. 4 - som har Arnulf Øverland som tema - skriver litteraturkritikeren Mariann Enge: «Arnulf Øverland? Jeg må innrømme at jeg har vært fordomsfull.»«Den som ikke er radikal som ung, den har intet hjerte; den som ikke er konservativ som voksen, har ingen hjerne.» Hvis dette gamle ordtaket skulle innebære noen som helst sannhet, kan vi konstatere at Arnulf Øverland både hadde hjerte og hjerne. Øverland var rett nok ikke kommunist da han debuterte med sin gammelmodige 1890-talls-inspirerte lyrikk i samlingen «Den ensomme fest» i 1911. Men ettersom det tyvende århundres dramatikk satte i gang med 1. verdenskrig, ble Øverland mer og mer overbevist om at en kunstner ikke bare skulle stå og sulle i sin egen ensomhet. Snart ble hans diktning preget av et voldsomt samfunnsengasjement. Med en overbevisning om at lyrikken skulle være klar og forstandig, den skulle tale til folket og virke reelt i samfunnet, utviklet han en manende, alvorlig og refsende stemme som vi ennå kan høre etterklangen av.